Carlo Airoldi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Carlo Airoldi (født 21. september 1869 i Origgio), død 18. juni 1929 i Milano) var en italiensk maratonløper, berømt for å ha gått til fots fra Milano til Athen for å være med i OL 1896.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Livet før OL[rediger | rediger kilde]

Airoldi var født i Origgio, i nærheten av Saronno, i en jordbrukerfamilie. Han begynte å delta i idrettskonkurranser, først lokalt, deretter i nasjonal og internasjonal sammenheng, der han beseiret sin store rival, Louis Ortègue fra Marseille. I 1892 vant Airoldi løpet Lecco–Milano, og året etter vant han Milano–Torino. Han ble regnet blant tidens fremste maratonløpere. Den største triumfen var seieren i Milano–Barcelona (september 1895), et løp med tolv etapper på totalt 1050 kilometer. Han fikk 2000 pesetas for denne seieren.

Olympiaden[rediger | rediger kilde]

Maratonløpere i Athen-OL 1996.

Airoldi ville delta i OL i Athen i 1896, der han ville ha gode sjanser til å vinne. Han trengte imidlertid penger for å reise til den greske hovedstaden. Han ble sponset av sjefen for et kjent tidsskrift, La Bicicletta. Airoldi tilbød seg å reise billig, han skulle ferdes til fots gjennom Østerrike, Tyrkia og Hellas – en eventyrlig reise med dagsetapper på 70 kilometer for å nå fram til Athen i tide. Avisen skulle dokumentere reisen og bistå Airoldi med nødvendig informasjon.

Reisen begynte, og strekningen mellom Milano og Split, gjennom Trieste og Fiume, forløp uten bekymringer. Airoldi hadde tenkt å følge Kroatias kyst for deretter å passere gjennom Kotor og Korfu. Før han kom fram til Dubrovnik, falt han og skadet hånden, så han ble tvunget til å ta en to dagers pause i et telt. Han ble frarådet å krysse Albania til fots, så han gikk om bord på et østerriksk fartøy som førte ham til Patras, og derfra fortsatte han turen til Athen langs jernbanelinjene, siden det ikke fantes veier.

Etter den 28 døgn lange ferden viste det seg at Airoldi dessverre ikke kunne delta i maratonløpet. Da han dro til slottet for å melde seg på, ble han intervjuet av OL-komiteen, som mente at pengene som Airoldi hadde vunnet i løpet Milano–Barcelona, innebar at Airoldi var å betrakte som profesjonell idrettsutøver, og dermed var utelukket fra å delta i olympisk sammenheng. Det ble sendt telegram fra Italia, men til ingen nytte: Airoldi fikk ikke lov til å delta. I Italia var oppfatningen at arrangørene ikke ville la en sterk motstander delta i et løp som grekerne selv ville vinne. Airoldi aksepterte aldri avgjørelsen, og ville utfordre maratonløpets seierherre, grekeren Spyridon Louis, men det ble aldri gjennomført.

Etter OL[rediger | rediger kilde]

På hjemveien forsøkte Airoldi flere ganger å slå Spiridon Louis' rekord, uten å lykkes. Han fortsatte å løpe, hovedsakelig i Lombardia og i Sveits, der han giftet seg og hadde sitt arbeid (han arbeidet i Bern og Zürich). Senere flyttet han til Sør-Amerika for å prøve lykken der.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Manuel Sgarella, La leggenda del maratoneta, Macchione Editore

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]