Canadian Expeditionary Force

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

The Canadian Expeditionary Force var en gruppe canadiske militærenheter etablert for tjeneste på vestfronten under første verdenskrig. Når enhetene ankom Frankrike ble de sluttet til divisjonene i det canadiske armekorpset innenfor British Army. Totalt tjenestegjorde 4 canadiske divisjoner ved fronten.

Styrken besto av 260 nummererte infanteribataljoner, 2 navngitte infanteribataljoner (The Royal Canadian Regiment og Princess Patricia's Canadian Light Infantry), 13 dragonregimenter, 13 jernbanekonstruksjonsbataljoner og 5 ingeniørbataljoner, i tillegg til artilleribatterier, ambulanse-, medisin-, tannhelse-, skogvokter-, arbeids-, tunnel-, syklistenheter.

En spesiell enhet innenfor the Canadian Expeditionary Force var det canadiske maskingeværkorpset. Det besto av flere motoriserte maskingeværbataljoner, Eatons, Yukon og Borden maskingeværbatterier og nitten maskingeværkompanier. I løpet av sommeren 1918 ble disse enhetene sluttet sammen i fire maskingeværbataljoner, tilknyttet hver av de fire divisjonene i det canadiske armekorpset. The Canadian Expeditionary Force besto hovedsakelig av frivillige, siden verneplikt ikke ble gjennomført før på slutten av krigen (se vernepliktskrisen i 1917), totalt ankom bare 24 132 vernepliktige Europa før krigen sluttet.

Canada var den eldste dominionen i det britiske imperiet og kom automatisk i krig med Tyskland etter den britiske krigserklæringen. Det var den engelskspråklige delen som støttet krigen. Blant den første canadiske divisjonen som var under opplæring i CFB Valcartier var to tredjedeler født i Storbritannia. Da krigen sluttet i 1918 besto ihvertfall 50% av CEF av britiskfødte. CEF gjorde seg bemerket gjennom sin tjeneste på vestfronten og ble ansett av de allierte som en elitestyrke.

I løpet av krigen døde 60 661 av CEFs totale styrke på 619 636, dette er hele 9,28%. Etter krigen ble CEF oppløst og erstattet med the Canadian Militia.