Brannfjell

Brannfjell stiger opp bak hyttene i skogkanten ved enden av Ekebergsletta. På toppen signalmasten.

Brannfjell er et høydedrag øst og syd for Ekebergsletta i Oslo på 207 moh. Området er utlagt som naturpark. Navnets opprinnelse er uviss, men man kan generelt si at navn som inneholder «brann» vanligvis har vært områder utsatt for nettopp brann. Navnet kan også komme av at det var en væte/baune på Ryen Varde som ligger kloss inntil. Brannfjell er også brukt på en av grunnkretsene i Oslo, men denne omfatter mer enn det som til vanlig regnes til Brannfjell, nemlig områdene sør for Erlandstuveien/Sandstuveien til Raschs vei mellom Ekebergveien og Tormods vei. (Fra 1880 ble dette kalt Åslien)

De høyeste punktene på Brannfjell er et vanntårn satt opp av Aker kommunale vannverk i 1929, og tidligere en hoppbakke i tre i sørøst, som ble revet i 2007. Herfra kan man på klare dager se så langt som til Gaustatoppen. Ellers ble det i årene 1919 til 1925 anlagt 19 hytter til bruk for tuberkulose-pasienter i åssiden. Nord for hyttene var en populær og vanskelig skibakke, som fikk navnet Døden, dels med henvisning til vanskelighetsgraden.

Før i tiden var tjernet Svarta inne i Brannfjellskogen et populært badested for de lokale familiene. Tjernet grodde gradvis igjen, ble rehabilitert, men har nå grodd delvis igjen på nytt. Det har nå blitt oppdaget salamandere rundt tjernet og nye forsøk på rehabilitering av 'Svarta' må ta hensyn til salamanderene.

Under krigen hadde tyskerne luftvernstillinger på nedsiden av høydedraget (Ekebergsletta).Man kan fremdeles finne restene etter tre kanonfundamenter fra 1918 på toppen av Brannfjell. Det norske forsvaret hadde i lang tid en radiostasjon med radiomaster på stedet, denne stasjonen ble bygget av tyske forsvar i 1940. Området er nå frigitt for offentlig ferdsel. Militærområdet lå mellom vanntårnet og Svarta.

Fjellgrunnen består for det meste av gamle svaberg fra slutten av siste istid.