Salzburg erkebispedømme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Salzburg erkebispedømme
 
Erzdiözese Salzburg (tysk)
Archidioecesis Salisburgensis (latin)
Salzburgs domkirke
Salzburgs domkirke
Kirke: romersk-katolsk
Land: Østerrike Østerrike
Kirkeprovins: Salzburg
Suffragan-
bispedømmer
:
Feldkirch
Graz-Seckau
Gurk
Innsbruck
Erkebiskop: Alois Kothgasser
Bispesete: Salzburg
Sogn: 208
Areal: 9715 km²
Innbyggere: 683 000,
derav 75 % katolikker
Opprettet: 739
Offisielt nettsted
Statistikk
Beliggenhet på kart
Bispedømmets beliggenhet

Av Østerrikes to katolske erkebispedømmer er Salzburg erkebispedømme det med lengst historie. Det ble grunnlagt 739 og nøt og nyter en rekke privilegier, som gir det en unik stilling blant verdens bispedømmer.

Salzburg erkebispedømme er metropolitanbispedømmet for én av Østerrikes to kirkeprovinser. Dets suffraganbispedømmer er Feldkirch, Graz-Seckau, Gurk og Innsbruck.

Privilegier[rediger | rediger kilde]

Salzburgs erkebiskop hadde og har noen rettigheter som er unike i den romersk-katolske kirken, og som er årsaken til at han har blitt omtalt som «halv pave». På noen spesielle områder kan erkebiskopen treffe avgjørelser uten å innhente pavens godkjenning. Erkebiskopen blir heller ikke oppnevnt direkte av paven. Paven kommer i stedet med tre forslag som Salzburgs domkapitel kan velge mellom. Fra 1072 til 1934 kunne Salzburgs erkebiskop grunnlegge såkalte egenbispedømmer og utnevne deres biskoper uten å involvere paven.

Privilegiene kommer også til uttrykk i titlene legatus natus («permanent [apostolisk] legat») og primas Germaniae («Tysklands fremste [biskop]») samt i retten til å bære «legatpurpur» både hjemme og når de oppholder seg i Roma.

Historie[rediger | rediger kilde]

Fra kloster til erkebispedømme[rediger | rediger kilde]

Allerede rundt 450 e.Kr. skal det ha funnets et kloster ved dagens Salzburg. Dette ble sannsynligvis ødelagt i folkevandringstiden, men i 696 ble nye klostre grunnlagt. Bonifatius oppnådde pavens anerkjennelsen av bispedømmet i 739. I årene etter ble Salzburgs første katedral oppført.

Allerede i 798 opphøyet pave Leo III Salzburg på Karl den stores initiativ til erkebispedømme. Sammen med suffraganbispedømmene (Freising, Neuburg, Passau, Regensburg og Säben [Brixen]) dekket Salzburg hele det bayerske området, inkludert dagens Østerrike og store tilstøtende territorier. Østgrensen ble først definert ved årtusenskiftet gjennom opprettelsen av Gran erkebispedømme i Ungarn.

1100-tallet begynte byggingen av en ny, romansk katedral. Den forrige hadde blitt brent ned, sannsynligvis i en konflikt mellom det pavetro Salzburg og keisertro tropper under investiturstriden.

Dagens Østerrike med bispedømmene rundt 1250. Salzburg erkebispedømmet er mørkegrønt og dens egenbispedømmer grått, lyseblått, mørkerødt og mørkeblått. (Oransje, røde og brune områder var suffraganbispedømmer.)

Opprettelsen av egenbispedømmene[rediger | rediger kilde]

Salzburg hadde som eneste erkebispedømme fått innrømmet friheten til å opprette såkalte egenbispedømmer. Egenbispedømmenes biskoper ble innsatt av Salzburgs erkebiskop, ikke av paven. I alt opprettet ulike erkebiskoper fire egenbispedømmer på erkebispedømmets svære territorium. Disse var:

Fyrsterkebispedømmet Salzburg[rediger | rediger kilde]

Utstrekningen og beliggenheten til erkestiftet Salzburg i Det tysk-romerske rike (andre geistlige områder er lilla)

Erkebiskopen av Salzburg var riksfyrste i Det hellige romerske rike av den tyske nasjon og førte derfor tittelen «fyrsterkebiskop» (Fürsterzbischof). I løpet av 1200-tallet lyktes det også å bygge en territorialstat rundt bispesetet, som omfattet dagens delstat Salzburg og nokså store områder av dagens Bayern og Tirol samt mindre besittelser i Kärnten, Krain og Steiermark. Salzburg var dermed Det tysk-romerske rikets arealmessig største riksstift, og var også blitt uavhengig av Bayern. Dette ble ikke minst dokumentert gjennom en egen «grunnlov» (Landesordnung), som ble vedtatt 1328. Salzburg prøvde å få kontroll over noen viktige alpepasser (bl.a. Felbertauern-, Hochtor- og Katschbergpasset). Siden områdene sør for Alpenes hovedkam var for små og usammenhengende, lyktes imidlertid ikke Salzburg med å bli en passtat.

Bispedømmet opplevde en blomstringstid på 1600-tallet, da tallrike bygninger i barokkstil ble oppført. Også dagens katedral (innviet 1628) stammer fra denne tiden. Gjennom opprettelsen av Leoben bispedømme og utvidelsen av egenbispedømmene ble erkebispedømmets areal noe redusert i løpet av 1700-tallet.

1803 ble samtlige kirkelige fyrstedømmer i Det tysk-romerske rike sekularisert gjennom riksdeputasjonsbeslutningen. Salzburgs erkebiskop mistet dermed sin verdslige makt, men førte tittelen «fyrsterkebiskop» inntil 1918. Som eneste fyrstbispedømme ble imidlertid Salzburg først forskånet fra å bli innlemmet i en nabostat. I stedet ble territoriet slått sammen med Eichstätt og Passau fyrstbispedømme og Berchtesgaden fyrsteprosti, for å danne et eget kurfyrstedømme Salzburg. Dette ble regjert av den østerrikske keiserens nevø og hadde bare en kort levetid: I 1805 ble Salzburg del av Østerrike og fikk omtrent delstatens nåværende omfang. De siste grensejusteringene skjedde i 1816, da Brixen-, Defereggen-, Leuken-, Tauern- og Zillertal kom til Tirol. Av disse områdene sogner imidlertid Brixen-, Leuken- og halve Zillertal kirkelig sett fremdeles til Salzburg erkebispedømme.