Blodigle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Blodigle
Nomenklatur
Hirudo medicinalis
Linnaeus, 1758
Populærnavn
blodigle[1]
(legeigle)
Hører til
igler,
leddormer,
protostomier
Miljøvern
Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: vann
Utbredelse: nesten hele verden
Igler som brukes medisinsk fra utstillingen Extractum i 1995. Iglene var aseptisk behandlet da de ankom utstillingen fra Norsk Medisinaldepot. De ble holdt i live i hele utstillingsperioden i et akvarium der en skiftet vann tilsatt et spesielt iglesalt en gang i uken.

Blodigla (Hirudo medicinalis L. 1758) kalles også for legeigle, og er en leddorm med tre kjever. Den kan forveksles med hesteigle (Haemopis sanguisuga), men hesteigla kan ikke bite gjennom menneskehud. Blodigla finnes i næringsrike vann langs kysten fra Oslofjorden til Nordmøre. Arten er ikke spesielt hardfør, og det er usikkert om arten egentlig hører hjemme i norsk natur, eller om den har fått menneskelig hjelp til spredningen, fordi iglene har vært verdifulle i medisinsk sammenheng. Uansett har spredningen foregått for flere hundre år siden. Blodigla er en fredet art som alle arter det ikke er jakttid på. Den regnes fra 2021 som livskraftig LC, og er derved ute av Norsk rødliste for arter.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Blodigla er hermafroditt, og legger egg. Ungene likner de voksne, men er mindre. Blodigla kan gjøre seg tilnærmet flate og svømme elegant gjennom vannet, eller de kan se ut som en pølse når de er fulle av blod. De har sugeskåler i begge ender, og kan flytte seg bortover på land med disse. Blodigla har tre kjever med tenner, og den lever av blod som den suger fra dyr (også mennesker), også fra frosker og padder. Blodigla suger seg fast og biter seg gjennom huden, samtidig som den skiller ut et antikoagulerende stoff, hirudin som tilføres verten. Blodigla etterlater et Y-formet merke i huden. Såret vil blø en stund etter at igla har sluppet taket. Ett måltid i året er tilstrekkelig for blodigla. Det er dokumentert at individer kan oppnå en alder av 30 år. [3]

Utbredelse i Norge[rediger | rediger kilde]

Man antok en periode at blodigla var utdødd i Norge, men undersøkelser på begynnelsen av 1990-tallet viste at det var bestander i en del vann på Sør-Vestlandet. Blodiglelokaliteter er nå påvist en rekke steder langs kysten fra Oslofjordområdet til Sunnmøre. Mange steder der det er påstått å finnes blodigler, viser disse seg ved nærmere undersøkelse av være hesteigler (Haemopis sanguisuga).

Medisinsk bruk[rediger | rediger kilde]

Blodigla kan med sine tre kjever lett bite gjennom menneskehud.
Apotekkrukke til oppbevaring av levende blodigler. Produsert i England. Bedford Museum.

Blodigla ble brukt til årelating, og var et av middelalderens viktigste medisinske hjelpemidler. Bartskjæreren var kirurgen blant middelalderens håndverkere, og behersket kunsten å årelate sine pasienter. Blodiglene var ett av bartskjærerens redskaper. Fra omkring år 1300 var det innvandring av tyske håndverkere til norske byer.

På 1800-tallet ble blodiglene også benyttet på sykehus. I 1850 ble det brukt 100 millioner blodigler på sykehusene bare i Paris. Florence Nightingale brukte blodigler i behandling av pasienter, og i den første norske lærebok i sykepleie fra 1877 er bruk av blodigler utførlig beskrevet. Forfatteren advarer mot forblødning etter iglesetting på mindreårige. "Det har ikke saa sjelden hendt at man om Morgenen har funnet Barnet dødt og svømmende i Blod".[4]

Kunnskap og tradisjoner har levd videre i folkemedisinen helt opp til vår tid. Igle- og koppekoner var en egen kategori i Adressebok for Oslo i årene før og etter år 1900. [5]

Blodigler er en droge som var i salg på apotekene til inn på 1900-tallet. Man hadde spesielle iglekrukker til å oppbevare levende blodigler på. Det fortelles om hvordan gutter kunne skaffe seg ekstrainntekter ved å senke kroppen sin i ei tjønn der det var igler og la dyrene bite seg fast, slik at de kunne samles på et glass og selges på apotek i nærmeste by. Helt fram til 1959 var igler å få kjøpt på enkelte norske apotek.

Blodigler til medisinsk bruk ble også produsert ved oppdrett, slik Peter Møller gjorde ved Lilleborg omkring 1850.

I Bergen ble blodigler solgt fra apotek fram til 1930-årene. De ble levert på glass med saltvann og for å få igla til å bite kunne man smøre litt rømme på huden. Etter bruk kunne igla igjen legges tilbake i glasset med saltvann og returneres til apoteket. Den fordøyde sitt måltid, og når den ble slank kunne den igjen leveres ut til bruk.[6]

I 1980-årene fikk blodiglene fornyet aktualitet i forbindelse med kirurgi, ved påsying av legemsdeler. Det vanskelige er å få blodomløpet i gang igjen, og blodtilførselen til en påsydd kroppsdel er det enkleste. Blodigler kan sørge for å fjerne blod fra en påsydd finger, til også venene fungerer.[7]

Levende tradisjoner i Europa[rediger | rediger kilde]

Tradisjonen med bruk av blodigler er fremdeles sterke i Øst-Europa. På Internett kan man i flere land finne medisinske institutter hvor det tilbyes behandling med blodiglekur. Fra oppdrett i Tyrkia kan man fremdeles i 2020 kjøpe blodigler til medisinsk bruk.

Blodigle eller legeigle[rediger | rediger kilde]

Den norske navnet blodigle stammer trolig fra tysk språk blutegel, på samme måte som det svenske blodigel. Navnet kan ha kommet til Norge med tysk håndverkskultur knyttet til bartskjærerfaget i middelalderen. På dansk brukes lægeigle som er i overensstemmelse med det latinske navnet. [8]

Blodigle høres mer fryktinngytende ut enn legeigle, som enkelte biologer har begynt å bruke. Men det norske navnet blodigle har lange tradisjoner og stor folkelig utbredelse, ikke minst i de deler av landet der arten lever.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 23. februar 2022. Besøkt 23. februar 2022. 
  2. ^ Bakken T, Haraldsen TK og Oug E (24. november 2021). «Leddormer. Vurdering av blodigle Hirudo medicinalis som NT→LC for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023. 
  3. ^ [1]
  4. ^ Inge Thorstensen 1992:DigBibl
  5. ^ Inge Thorstensen 1992:DigBibl
  6. ^ Ole Didrik Lærum: Legekunst og apotek frå 1595 og framover.NB digitalt bibl
  7. ^ Inge Thorstensen 1992:DigBibl
  8. ^ Karl Ragnar Gjertsen: Iglesetting - medisinsk tradisjon siden middelalderen. I Aust-Agder-Arv 2003Dig.Bibl.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dolmen, Økland, Syvertsen og Rabben; Blodiglas utbredelse og levevis i Norge i Fauna 47, 1994, side 214-229
  • Lærum, Ole Didrik; Legekunst og apotek frå 1595 og framover i Extractum 400år med apotek, Bergen 1995, side 45-61
  • Torstenson, Inge; En liten kirurgs historie i St. Hallvard nr. 4 1992.
  • Nissen, Rikke; Lærebog i Sygepleie 1877.
  • Karl A. F. Otto: Der medicinische Blutegel. Voigt, Weimar 1835 (Digitalisat)
  • Naturhistorische Abhandlung über die Blutegel, und ihren medicinischen Gebrauch / Johann Joseph Knolz. – Wien : Heubner, 1820. Digitalisierte Ausgabe der Universitäts- und Landesbibliothek Düsseldorf

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]