Blind-Anders
| Blind-Anders | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Forfatter(e) | Olav Duun | ||
| Språk | Nynorsk | ||
| Utgitt | 1924 | ||
| Forlag | Olaf Norlis Forlag | ||
Blind-Anders er ei novellesamling av Olav Duun, utgitt i 1924 med undertittelen eller sjangerbenevnelsen «fortelingar».[1][2][3]
Boka inneholder 10 noveller; åtte av dem er realistiske noveller i tråd med «den realistiske verda vi kjenner frå Duuns tidlegare romandikting», mens de to siste er kunsteventyr, «bygde opp av velkjent eventyrstoff».[4]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Alle fortellingene framføres av en navngitt forteller. Fortelleren kalles Anders Håberg, og er samme mann som er hovedperson i I blinda, den andre av bøkene i serien Juvikfolket.[5] Fortellingene (unntatt de to kunsteventyrene) hører til i den samme tida og det samme samfunnet som de første Juvikfolket-bøkene.[5]
Boka kan fra en side sett oppfattes som en avslutning på den hovedbolken i forfatterskapet som består av Juvikfolket og bøkene som ledet fram til den.[5] Det er snakk om 11 bøker fra Tre venner (1914) og fram til denne boka. Alle foregår i det samme miljøet, og med personer som opptrer i flere av bøkene. Fra en annen side sett har denne boka også frampek mot skrivestil og tema i Duuns senere forfatterskap.[5] Novellene er skrevet sammenhengende, i løpet av relativt kort tid.[6]
Innhold[rediger | rediger kilde]
Novellene er «Blind-Anders», «I jula», «Kvithåringen», «Søster», «Gisken Larsdotter», «Ola-karane», «Marta og Elias» og «Den eine og dei andre». De to kunsteventyrene er «Fram» og «Åmund og Vemund»; de er plassert som den sjuende og åttende fortellinga i boka.[4]
Strukturen med en sammenbindende forteller og et nærværende publikum i novellenes rammefortelling er et gammelt litterært grep som imiterer situasjonen for muntlig fortellerkunst.[7][8] Den er kjent fra mange klassiske verk, som Asbjørnsens Huldreeventyr. Her i denne boka er rammefortellinga lite utviklet, og ramma er «berre for ei smal list å rekne.»[7] Strukturen med en rammefortelling som låner stil fra muntlig fortellertradisjon gjør at alle personene i novellene sees utenfra, fra Anders' eller vitnenes perspektiv, uten den allvitende fortelleren som er vanlig i moderne litteratur.[7] «I så måte er det både ein utgamal og ein hypermoderne forteljekunst.»[7]
Den blinde fortelleren er en konvensjon og vane, helt tilbake til Homer, og «Duun låner fra denne tradisjonen».[6] Som helhet kretser samlinga rundt blindhet som tema; det å være blind, men likevel seende, eller å være seende, men likevel blind.[6]
Novella «Den eine og dei andre» handler om æresfølelse og æresbegrep i bygdesamfunnet. Helmer Pålsneset blir beskyldt for feighet, fordi han vil hente hjelp heller enn å våge livet i en bergingsaksjon alene da naboene forliser i en storm. Forloveden Sissel Kvingstad avviser Helmer etter dette.[4] I en parallellhandling blir Barbro Kvingstadneset beskyldt for å ha stjålet et lam. Både Helmer og Babro blir utstøtt fra bygdesamfunnet.[9] Historien ender med at Helmer tar livet sitt, han henger seg i «Hesthammarfurua». Etter døden er det Barbro som tar omsorg for liket, «Eg har da drømt eg skulde få han, når ingen andre vilde ha han; så var det vel slik det var meint.» Sissel blir gående ugift.[4]
Fortellinga om «Åmund og Vemund» er den lengste av novellene, og den nevnes som en av de beste i boka.[10] To brødre reiser ut i verden for å finne faren sin, og ta ham med hjem til mora. Reisen er ytre sett unyttig, ettersom mora dør med en gang faren kommer hjem, men får likevel verdi som «eit bilete på eit liv som gjev mening i seg sjølv.»[4][11]
Utgaver[rediger | rediger kilde]
Boka ble oversatt til ungarsk i 1931.[2]
I den «Minneutgaven» av Duuns samlede verker som ble utgitt i 1949, 1957, 1969 og 1981 var bare et utvalg av novellene tatt med. Fra Blind-Anders bare de fem novellene «Blind-Anders», «Søster», «Fram», «Åmund og Vemund» og «Den ene og dei andre».[12]
Boka ble gjenutgitt som andre bind i firebindsverket med Duuns Soger og forteljingar i 1976,[13] og tatt med i sin helhet i den nyredigerte utgaven av Duuns samlede verker i 1995. Utgaven i 1976 var illustrert med tresnitt av Hans Gerhard Sørensen.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Duun, Olav (1924). Blind-Anders. Kristiania: Norli.
- ^ a b Haukaas, Kaare (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 12.
- ^ Blind-Anders; aschehoug.no
- ^ a b c d e Bjarte Birkeland (1976). Olav Duuns soger og forteljingar. Oslo: Samlaget. s. 11-13, 60-66, 121-128. ISBN 8252106196.
- ^ a b c d Hans H. Skei (1996). «Etterord». Olav Duun: Skrifter i samling. Bind 7 : Blind-Anders ; Straumen og evja. Oslo: Aschehoug. s. 317-325. ISBN 8203174914.
- ^ a b c Hans H. Skei (1993). «Olav Duun som novelleforfattar». Vegen til bøkene : artiklar om norsk litteratur. Oslo: Aschehoug. s. 34-48. ISBN 8203169961.. Først trykt i Norsk Litterær Årbok : 1987
- ^ a b c d Bjarte Birkeland (1976). «Forord». Olav Duun: Soger og forteljingar. Bind 2: Blind-Anders. Oslo: Tanum-Norli. s. [5-7]. ISBN 8251804612.
- ^ «Bøker». Urd. Oslo. 1924. s. 647.
- ^ Jostein Holmen. Dagar til å leva, og dagar til å døy … : med ”doktorblikk” på helse og sjukdom i Olav Duuns dikting; Tidsskriftet Michael; nr 1, 2020
- ^ Thesen, Rolv (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 260.
- ^ Olav Berge. «Meir enn eit eventyr. Etiske reglar i Olav Duuns novelle `Åmund og Vemund'». Norsk litterær årbok 1976
- ^ «Innhald». Olav Duun: Skrifter i samling. Bind 12. Oslo: Tanum-Norli. 1981. s. 323. ISBN 8251815045.
- ^ Duun, Olav (1976). Soger og forteljingar. Bind 2: Blind-Anders. Oslo: Tanum-Norli. ISBN 8251804612.