Carolus Magnus
| Carolus Magnus | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Forfatter(e) | Olav Duun | ||
| Språk | Nynorsk | ||
| Utgitt | 1928 | ||
| Forlag | Olaf Norlis Forlag | ||
Carolus Magnus er en roman av Olav Duun, utgitt i 1928.[1][2][3]
Hovedpersonen Carolus Magnus Berg er en evnerik ung mann med oppblåst selvbilde som mislykkes som folkefører og ender som gal.[4] Han er en av få personer i Duuns forfatterskap som forfatteren selv skildrer åpenbart nedsettende og respektløst.[5][6] Professor Harald Beyer skriver at hovedpersonen blir nådeløst avslørt av forfatteren.[7]
Innhold[rediger | rediger kilde]
Carolus Magnus Berg er skoleflink, og blir oppmuntret av foreldrene til skolegang. Faren setter seg i gjeld for å hjelpe gutten fram, begår underslag og tar deretter sitt eget liv. Hovedpersonen rettferdiggjør sin destruktive oppførsel overfor alle rundt seg med at han har et høyt religiøst kall. Redselen for at et upassende kjærlighetsforhold fra ungdomsårene skal bli avslørt, driver ham inn i løgn og hykleri. Når han har nådd målet sitt, som er å åpne ei privat «religionsskole», blir han overmannet av galskap på skolens åpningsfest.[8]
Romanen foregår i det samme miljøet, og med de samme bipersonene som i Duuns bok fra 1926, Straumen og evja, særlig den rike enka og pengeutlåneren Lovise Lyngve.[9]
Tolkning[rediger | rediger kilde]
Duun-kjenneren Rolv Thesen beskriver hovedpersonen som en selvhøytidlig fantast uten tvisyn og selvironi.[5] I en anmeldelse fra 1928 legger Sigurd Hoel vekt på hovedpersonen som hykler.[10]
Flere litteraturhistorikere har i ettertid lest boka som et uttrykk for at Duun tidlig oppfattet den gryende fascismen. Bjarte Birkeland skriver at boka er «skriven med hat, av ein diktar som synest ha sett for seg det store folkebedrag og den omsynslause brutalitet som heldt på å gripe om seg i ei vegvill verd som ropte etter førarskap.»[11]
Det budskapet som hovedpersonen representerer er et «samansurium av pedagogiske idear og liberal teologi, framstilt i ei profetisk form som uklåre hovud tek for god fisk», skriver professor Bjarte Birkeland. I like stor grad som Duun skildret hovedpersonen, har han også skildret hvordan svindleren lykkes i å trekke andre med seg. Thesen skriver at «Diktaren har synt kor langt ein slik fantast og ordhelt kan drive det, og kor kritikklause dei er som trur på han. […] I det heile har det visseleg vori mykje lettare å forstå Duuns seinare dikting etter enn føre krigsutbrotet. I dag ser vi på mange måtar kor 'synsk' han var.»[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Duun, Olav (1928). Carolus Magnus. Oslo: Norli.
- ^ Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 16.
- ^ Carolus Magnus; aschehoug.no
- ^ Evensberget, Snorre (2000). Litterært leksikon : personer og verk i verdenslitteraturen. Oslo: Stenersen. s. 58. ISBN 8272012618.
- ^ a b c Rolv Thesen (1957). «Innleiing». Olav Duun: Skrifter i samling. Bind 8 : Straumen og evja ; Carolus Magnus. Oslo: Norli. s. 5-7.
- ^ Rolv Thesen (1976). «Menneske-typar som Olav Duun ikkje likte». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. [Oslo]: Noregs boklag. s. 133-143. ISBN 8252201369.
- ^ Beyer, Harald (1978). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Aschehoug. s. 301. ISBN 8203091059.
- ^ Bjarte Birkeland (1981). «Resepsjonen av Olav Duuns roman Carolus Magnus (1928)». Bok og lesar. Bergen: Studia universitetsbokhandel. s. 29-50. ISBN 8299082102.
- ^ Thesen, Rolv (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 268–277.
- ^ Hoel, Sigurd (1955). «Olav Duun». Tanker om norsk diktning. Oslo: Gyldendal. s. 154-167.
- ^ Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 536. ISBN 8202154790.