Juvikingar

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Juvikingar
Bokomslag til samleutgave fra 1927
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1918[1]
ForlagOlaf Norlis Forlag
Sider216

Juvikingar er en roman av Olav Duun, utgitt i 1918.[2][3][4][5] Romanen er det første bindet i seksbindsverket Juvikfolket (1918–1923).

Per Anders som er hovedpersonen i første del av boka introduseres etter fire sider. Han lever i overgangen fra 1700-tallet til 1800-tallet, og dør omkring 1814. Etter ham følger de veikere sønnene Jens og Per, før ætta får en oppsving med Pers sønn Anders, som introduseres mot slutten av boka.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Oversikt over hovedpersonene i bokserien og deres slektskap. Romanserien «følger slekten fra Juvika fra en mytisk og ubestemmelig fortid, og frem til det som var samtiden da verket kom ut.»[5]

De første kapitlene åpner med sagn og anekdoter om de eldste av slekten: «Den første juvikingen dei veit å fortele om» var Per. Deretter «Bjønn-Anders» og sønnen «Stor-Per». «Blå-Per var ein av dei siste av gammalkarane». Hans sønn Anders nevnes også summarisk før romanen tar til med Per Anders som den første hovedpersonen, i det første bindet. Per Anders dør omkring 1814.

Per Anders representerer gammeltida og den gamle ættekulturen. «De gamle juvikingene har 'den blinde farten' i seg, lever på instinkt, refekterer lite, grubler ikke, angrer aldri. Det bor mye gammel hedendom i dem. Ættens krav er eneste rettesnor.», oppsummerer litteraturhistorikeren Harald Beyer.[6] Per Anders representerer et ideal for forfatteren, og er «et fritt og sterkt menneske», ifølge litteraturhistorikeren Bjarte Birkeland.[7]

Arnulf Øverland, som skrev ei bok om Duun i 1926, mener at hovedpersonen «er altfor mønstergyldig som menneske, han kommer aldri i noen situasjon, som han ikke greier.»[8] Per Anders er på sitt vis en rasjonalist og opplysningsmann, med tillit til egne krefter og stor skepsis til hemmende overtro.[9] Han er «konservativ og radikal, rasjonalist og gudfryktig på samme tid.»[10] Dessto sterkere virker den viktige scenen i det andre kapitlet, «Løssi Langnatt», hvor han overnatter i naustet og blir hjemsøkt av noe som han først avfeier som tilfeldige lyder og mørkeredsel, men etter hvert erkjenner at er selve Djevelen, som han overvinner.[11][12]

«E det nokon!» ropar han. Da vart det drypstilt. Men så tuslar det og går att, trør over åsane og garnrærne, ein stor og tung ein kar. Per Anders spring opp, finn seg ei år, og slær ho imot åsen så ho fyk i filler: «Hald fre i nauste, det varsku æg dæg om! Din Tykji der du e!»
Da lo det oppi mørkre, urande stilt men djupt, liksom all natta lo. Og no visste han det: Dette var han Svartmeisk sjøl; sjølve Kallen. Per Anders var på veg til å gå ut, men det kunde han heller ikkje få seg til, – her var da vel rom for to? Dette var ein som var til; det var verken draug hell anna ovtru; den mannen var det inga skam å fire for. Han sette seg. Han var ikkje lik seg lenger, han fraus så gudnådslig. Han las fadervåre, – det vart han nøydd til, enda det var stygt å trive til det no, det var som å bruke uverja når ein bli for veik. – Forresten så var dei her, alle gammalkarane frå Juvika, rundt ikring han. Så rædd var han ikkje.

Juvikingar; kapitlet «Løssi Langnatt»[13]

Største delen av romanen handler om neste generasjon – sønnene Per og Jens og døtrene Ane og Åsel. Per Anders hadde to barn til; odelsgutten Anders og dattera Beret. De dør tidlig, og spiller ingen særlig rolle i romanen. Når Per Anders dør, prøver sønnene Per og Jens sammen å drive slektsgården videre, men etterhvert viser det seg at ingen av dem lykkes. Per og Jens er svært ulike av sinn. Jens er lite dugende til det daglige slitet på garden; han beskrives som en uvøren galning,[12] med «skryt og gutteaktighet».[10] Samholdet på garden blir satt på prøve når det viser seg at Jens først har satt barn på husmannsjenta Marja, og deretter på tjenestejenta Dåret i Juvika. Jens ordner sjøl opp med det første forholdet, når han dels truer, dels smigrer husmannsgutten Morten Aune til å ta over jenta. Selv om Dåret blir husmor på gården, blir hun ikke møtt med respekt. Heller ikke fra Jens, han forlater henne og gården for å dra på fiske.[14]

Per er blitt gift med Valborg, som faren har funnet til han. «Hun er hentet dit, ikke som kone til Per, for han har aldri kjent henne, men som gardkjerring til Juvika.»[15] Hun har en ættestolthet og forpliktelse til gården som er på høyde med den hos svigerfaren. Per lever ikke opp til farens forventninger. Dels er ættestoltheten i ferd med å bli relativisert: «i Per er den tanken begynt å murre at andre mennesker kanskje har en slags rett til å leve, selv om de ikke er født i Juvika.»[15] Dels begynner han å «plagast med noko som liknar samvit, men som like mykje er redsle for magisk gjengjeld.»[7] Per kjøper den nedslitte gården Håberg, som søstera Ane sitter som enke på, og med det flytter slekta og romanserien fra Juvika til Håberg.[7]

Romanen slutter med at Per dør, og at den unge sønnen Anders framstår med troverdig voksen autoritet i gravølet.

Han sa det som ein fullvaksen ein. Først såg dei litt langlet på han, og mora vart ille ved. Men etter kvart som dei møttest med auga hans, seig dei til ro. […] Det vart til eit lite sagn i bygda om han Anders på Håberg: Det var vaksen kar til gut ja. Han tok romme sitt, og han fyllte i det. Det og det sa han ved borde etter faren; det vart til ei lang lekse med gode ord, etter som det gjekk frå mann til mann. Per var det snart ingen som kom i hug meir.

Juvikingar, kapitlet «Ein båredal i ætta»[16]

Naturskildringene og naturlyrikken i boka viser til en personifisering av naturen, «i samsvar med slik folk opplevde den i en tid da overtroen hadde sterk makt over menneskesinnet.»[17]

Juvikingar er oversatt til svensk, dansk, engelsk, finsk, nederlandsk, tysk, estisk, latvisk, italiensk.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://nbl.snl.no/Olav_Duun; Norsk biografisk leksikon.
  2. ^ Duun, Olav (1918). Juvikingar. Kristiania: Norli. 
  3. ^ a b Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 8 og 29. 
  4. ^ Juvikingar; aschehoug.no
  5. ^ a b Juvikingar; solumbokvennen.no
  6. ^ Beyer, Harald (1978). Norsk litteraturhistorie. Oslo: Aschehoug. s. 300. ISBN 8203091059. 
  7. ^ a b c Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 523-525. ISBN 8202154790. 
  8. ^ Øverland, Arnulf (1955). Olav Duun. Oslo: Aschehoug. s. 54. 
  9. ^ Leiv Fetveit (1996). «Etterord». Olav Duun: Skrifter i samling. Bind 5: Juvikingar ; I blinda ; Storbrylloppet. Oslo: Aschehoug. s. 497-506. ISBN 8203174892. 
  10. ^ a b A.H. Winsnes (1961). Norsk litteraturhistorie. 5: Norges litteratur fra 1880-årene til første verdenskrig. Oslo: Aschehoug. s. 537. 
  11. ^ Thesen, Rolv (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 147. 
  12. ^ a b Rolv Thesen (1976). «Olav Duun : eit oversyn». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Oslo: Noregs boklag. s. 28. ISBN 8252201369. 
  13. ^ Juvikingar, kapitlet «Løssi Langnatt»; fra bokselskap.no
  14. ^ Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 280–284
  15. ^ a b Inger Heiberg (1976). «Kvinneskikkelser hos Olav Duun». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Oslo: Noregs boklag. s. 112-120. ISBN 8252201369. . Først trykt i Samtiden, 1957
  16. ^ Juvikingar, kapitlet «Ein båredal i ætta»; fra bokselskap.no
  17. ^ Rigmor Aas (1950). «Stil og komposisjon i 'Juvikfolke'». Seks unge om Olav Duun. Oslo: Norli. s. 233-259. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Juvikingar som gratis e-bok (pdf/epub/mobi/hmtl) fra bokselskap.no
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Juvikingar&oldid=22706228»