Nøkksjølia

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nøkksjølia
Forfatter(e)Olav Duun
SpråkNynorsk
Utgitt1910
ForlagOlaf Norlis Forlag

Nøkksjølia er en roman av Olav Duun, utgitt i 1910.[1][2] Det er den første av to bøker med fosterbarnet Sigyn som hovedperson, historien fortsettes i Sigyn (1913).[3]

Bokas tema – det bortsatte barnet som hevner seg på verden, har fellestrekk med Duuns forrige roman På tvert (1909).[4] Pål Espolin Johnson mener at «mennesket i motgang» er et samlende hovedtema i Duuns første romaner.[5] Hovedpersonen Sigyn er «det sky og ensomme legdebarnet som gjennom en ulykkelig oppvekst, savnet av en mor og svik i kjærlighet vokser seg sterkt nok til å tåle, trasse og hevne.»[5][6] Mindreverdsfølelse og hevntanker er dominerende hos henne.[7][8]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Sigyn er født utenfor ekteskap. Faren Ingebrikt var en lensmannsbetjent som begikk urett i tjenesten, havnet i fengsel og tok sitt eget liv der. Mora Sigrunn (som var datter av lensmannen) flyttet til byen og gifter seg på nytt, mens Sigyn blir bortsatt til gården Nøkksjølia. Her blir hun en del av husholdningen til kårmannen Erik og tjenestejenta hans, Tea. Erik beskrives som mild og medgjørlig, mens Tea er streng, mistenksom og ukjærlig.[9] Sigyn beskrives som vakker og attraktiv, men også farlig.[10] Historien følger henne gjennom 25 år fra tidligste barndom. Romanen har tre deler; i den første tredjedelen følges Sigyn gjennom barndom og ungdom fram til 16-17 år, i midtbolken er hun lærerstudent og borte fra hjembygda i 2-3 år, mens den siste tredjedelen handler om tidlig voksenliv i hjembygda. Hevntankene som Sigyn nærer mot mange av menneskene rundt seg, uttrykkes også som fantasier om selvmord, for å påføre de andre anger og sorg.[11]

Sigyn egger odelsgutten Odin på gården Nøkksjølia til å investere over evne. Siden avviser hun frieriet hans, og gifter seg med nabogutten Elias. Elias kjøper Nøkksjølia når den kommer på tvangsauksjon, og Sigyns hevn fullendes når hun blir husfrue på gården hvor hun led urett i barndommen. Hun blir likevel ikke lykkelig ved det.[12][13][14]

Otto Hageberg, som har gitt den grundigste analysen av boka, tolker Sigyn i lys av teorier om det narsissistiske skadde barnet. Han mener at savnet etter moren er den sterkeste drivkraften hos Sigyn, og at Sigyns gryende kjærlighetsliv blir en tragedie fordi hun overfører følelsene hun har overfor mora til de mennene hun nærmer seg.[15][16]

Handlingen er lagt til ei fjordbygd i samtida med kyst og rutebåtanløp, men det meste av handlingen foregår på gårder inne i bygda, hvor skogbruk og elvefiske er viktig.[15] Flere av navnene er hentet fra Singsås i Gauldalen, hvor Duun var lærer 1905–1908.[17] Landskapet kan minne om topografien omkring Nakling ved Kolvereid, der Olav Duuns kone Emma hadde sin oppvekst.[10]

Synsvinkelen ligger nesten utelukkende hos Sigyn.[15] Fortsettelsen Sigyn er en ekteskapsroman som sees både fra Sigyns og Elias' perspektiv.[15]

Dramatisert i 2004[rediger | rediger kilde]

Otto Homlungs dramatisering Sigyn frå Nøkksjølia hadde premiere på Nord-Trøndelag Teater i 2004.[18] Oppsetningen gjestet Oslo i 2005.[19]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Duun, Olav (1910). Nøkksjølia. Kristiania: Norli. 
  2. ^ Kaare Haukaas (1954). Olav Duun og bøkene hans : ein bibliografi. Oslo: Norli. s. 5. 
  3. ^ Nøkksjølia; aschehoug.no
  4. ^ Bjarte Birkeland m.fl. (1995). Norges litteraturhistorie. Bind 4: Fra Hamsun til Falkberget. Cappelen. s. 518. ISBN 8202154790. 
  5. ^ a b Pål Espolin Johnson (1973). Mennesket i motgang : en innfallsport til Olav Duuns diktning. Oslo: Cappelen. s. 12, 21-45. ISBN 8202027209. 
  6. ^ Pål Espolin Johnson (1995). «Etterord». Olav Duun: Skrifter i samling. 2 : Hilderøya ; Nøkksjølia ; Sigyn. Oslo: Aschehoug. s. 343-348. ISBN 8203174868. 
  7. ^ Groven, Lars (1998). «Om å vere mindremann». På sporet av Olav Duun : artiklar og kommentarar. Trondheim: Tapir. s. 119-137. ISBN 8251913136. 
  8. ^ Bente Hammerich Heltoft (1950). «Incurvatus in se». Seks unge om Olav Duun. Oslo: Norli. s. 77. 
  9. ^ Arnulf Øverland (1955). Olav Duun. Oslo: Aschehoug. s. 25. 
  10. ^ a b Heming Gujord. Olav Duun : sjøtrønder, forteller. Aschehoug, 2007. ISBN 978-82-03-19075-9. Side 203–207; kapitlet «En femme fatale i bygdeham – dobbeltromanen om Sigyn»
  11. ^ Grethe Fatima Syéd. Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter. Vidarforlaget, 2015. ISBN 987-82-7990-298-0 Side 175-179
  12. ^ Rolv Thesen (1969). Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending. Oslo: Norli. s. 78. 
  13. ^ Leiv Fetveit (1976). «Det verjelause i Olav Duuns dikting». Olav Duun : ei bok til 100-årsjubileet. Oslo: Noregs boklag. s. 93. ISBN 8252201369. . Først trykt i Syn og segn 1967
  14. ^ Gullveng, Eirek (1947). Olav Duuns dikting. Hamar: Norsk skoletidende. s. 18. 
  15. ^ a b c d Hageberg, Otto (1996). Forboden kjærleik. [Oslo]: Samlaget. s. 39-67. ISBN 8252146015. 
  16. ^ Einar Vannebo (1997). «[Anmeldelse av Otto Hagebergs bok Forboden kjærleik]». Edda. Oslo: Universitetsforl. s. 385-388. 
  17. ^ Sivert J. Fløttum (1999). «Olav Duun og Singsås». Gauldalsminne. Trondhjem: Historielaget. s. 89-129. 
  18. ^ Sigyn frå Nøkksjølia; dramas.no
  19. ^ Ida-Lou Larsen: Nord-Trøndelag Teater gjestet Oslo; scenekunst.no, 26.1.2005
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nøkksjølia&oldid=22328169»