Beleiringen av Kalmar 1611

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Beleiringen av Kalmar 1611
Konflikt: Kalmarkrigen 1611-1613
{{{underskrift}}}
Koordinater:	{{{koordinater}}}
Dato:	3. mai- 3. august 1611
Sted:	Kalmar, Småland i sørøstlig Sverige
Resultat:	Dansk seier
Casus belli:	{{{casus}}}
Territorieforandringer:	{{{territorie}}}
Parter
Sverige	Danmark-Norge
Kommandanter
Bo Gustavsson Bååt, Jakob Jakobsson Snakenborg till Stäflö og Per Mikaelsson Hammerskjöld	Christian IV av Danmark-Norge med sin general Sven Maltesen Sehested
Styrke
770 infanterister, 100 ryttere samt mellom 200 og 400 borgere under våpen	1200 ryttere og 4500 infanterister, senere 7000 mann
Tap
Ukjent, oppgitt å være fra flere hundrer til 700 falne.	Ukjent, oppgitt til flere hundrer døde og sårede
{{{notater}}}

Beleiringen av Kalmar 1611 utgjorde hoveddelen av en intens konflikt mellom danskene og svenskene omkring besittelsen av den strategisk viktige byen Kalmar med tilhørende slott. Kalmar var i strategisk perspektiv ansett som «nøkkelen til Sverige» i flere århundrer: Den som behersket byen med det befestede slottet ville ha herredømme over Kalmarsund og fri adgang mot nord langs den østlige svenskekysten mot Stockholm. Fra dette sydligste støttepunkt i Sverige kunne innfall mot dansk territorium til lands og angrep til sjøs med den svenske flåten være mulig. Utover sommeren 1611 ble striden om byen en liten krig i seg selv som blant annet så Slaget om Kalmar.

Innhold 1 Bakgrunnen 2 Felttoget mot Kalmar 3 Beleiringen av Kalmar by 4 Kalmar bys fall 5 Sjøkrigen i Kalmarsund 6 Kalmar Slotts fall 7 Etterspillet 8 Kilde

[rediger] Bakgrunnen

Den unge og energiske Christian IV overtok embetet som rikets konge etter kroningen i 1596. Han var en ambisiøs mann med store visjoner og så store muligheter i Sverige, som hadde gjennomgått store politiske omveltninger siden 1568. Disse hadde ført til en destabilisering med statskupp, tvilsomme maktskifter, indre strid og borgerkrig. Sigismund, konge av Sverige siden 1592, hadde blitt avsatt fra tronen av sin bror hertug Karl under et kupp i 1597. Dette førte til en bitter borgerkrig i to år framover. Sverige var etter den unge danskekongens mening sårbart i en krig om retten til å gjøre krav på den svenske tronen. Hertugen som tok kongenavn i året 1607, viste seg å være en ekspansjonslysten mann, som ville styrke Sverige politisk og økonomisk, til dels på bekostning av Danmark-Norges økonomiske og politiske hegemoni i Norden.

Fra 1603 tok Christian IV opp utfordringen overfor riksrådet i København. Han anmodet om å få gå i krig på grunn av den trusselen han mente å ha identifisert i Karl IXs planer om å styrke den svenske makten. Den uredde svenskekongen var ikke uvillig til å ta en konfrontasjon med krav om økonomiske inngrep og territorial ekspansjon selv inn i Nord-Norge i troen på at en militær konflikt ikke var mulig fra dansk side. Karl IX til slutt gikk for langt ved å gå inn i Russland i 1609. Han var da i to kriger med muligheten for en tredje krig i nær fremtid. I en slik gunstig situasjon med baktanker om de politiske forholdene i Sverige var Christian IV ikke sen med å gripe anledningen. I februar 1611 overtalte kongen riksrådet til å gir sin tilslutning til krig.

Fram til feidebrevet var sendt ut tidlig i april hadde opprustningen i Danmark vært i gang, men med henblikk på fortiden i Sverige tok Christian IV lett på utfordringen som en krig mot svenskene ville bety. Han mente at Karl IX som en uverdig konge ikke hadde sterk politisk støtte, at motstanden svenskene ville yte ikke skulle være særskilt vanskelig å overvinne. Hans felttogsplaner siktet derfor på en rask besittelse av de to viktige strategiske stedene Älvsborg og Kalmar, et knipetangangrep mot Jonköping, og til sist ta Motala på veien til Stockholm. Selv om planene ikke lyktes, håpet han å få kastet svenskene ut i stor politisk uro dersom Karl IX var døende etter å ha lidd flere hjerteslag i de siste årene.

[rediger] Felttoget mot Kalmar

Med en hær på 1200 ryttere og 4500 infanterister samlet ved Kristianopel rykket Christian IV over svenskegrensen den første mai ved daggry. I forveien kom en fortropp på tusen mann seg raskt mot Kalmar under kongens personlige ledelse. De kom over en svensk rytteravdeling på 150 ryttere på utfall fra Kalmar. I den trefningen ble to dansker såret mot et ubestemt antall svenske falne.

Om kvelden var byen innenfor kongens egen synsvidde, like etterpå skjøt svenskene to skudd som signal for samling av alle tropper innenfor bymurene. Hadde Christian IV ønsket det, kunne han ha overrumplet forsvarerne av byen. Men han valgte å vente to dager for å kunne mønstre sin hær i slagorden før han forlangte byens overgivelse. Han trodde muligens fremdeles at motstandsviljen hos svenskene i forbindelse med et upopulært regime var svak og at en enkel maktdemonstrasjon ville framprovosere overgivelse. Han forbød derfor plyndring, vold og brann for å få svenskene til å slutte opp om hans opprop om å vende seg mot Karl IX.

Den 3. mai 1611 om morgenen hadde den danske fortroppen ordnet seg på Törnby-engen i slagorden. Ved middagstid rykket den danske hæren i samlet orden mot bymurens vesterport, der en trompetist ble sendt fram for å oppfordre byen til overgivelse. Som svar ble det skutt med kanonkuler fra byvollen og slottstårnene, deretter angrep rytterfanen under ledelse av Mikaelsson ut gjennom byporten. Angrepet ble i all hast slått tilbake med et tap på en død, men danskene hadde lidd tap under kanonbeskytningen. Ild ble påsatt på de omgivende bygninger utenfor byvollen så danskene måtte trekke seg et stykke vekk.

[rediger] Beleiringen av Kalmar by

Christian IV måtte nå beleire byen som hadde nektet å kapitulere. Dessuten hadde deres forhåpninger om en rask erobring satt dem i en lei knipe ved å være underlegne i styrkeforhold mot et svensk unnsetningsforsøk. Dessuten måtte de beleire en sterk festning med store styrker, opptil over tusen stridsdyktige mann. Fra forskansninger foran nord- og vestporten ble det kastet opp en ring av brystvern med vollgrav fra strand til strand i løpet av kort tid. Uansett rang eller stand var alle nødt til å hjelpe til for fortgang i arbeidet. Mot sør ble det kastet opp en sterk forskansning der hvor byvollen stoppet opp til fordel for en vanngrav med åpen sikte mot Kalmar slott.

Kalmar hadde vært beleiret i tre måneder i vinteren 1598-1599. Byen var siden forsterket blant annet med et anlegg av voller forsynet med fem bastioner fra strand til strand og en bred vollgate mot den gamle bymuren gjennombrutt av fire porter: Nordreport, Vesterport og to porter på sørsiden. Men en alvorlig svakhet var vollgravene, bare den sydlige delen hadde vann i grava. Bastionene lå mot tørr jord, så det var landsfast forbindelse mellom beleiringshæren og byen. Artilleriet bestod for det meste av antipersonnellskyts, så det var dårlig med tyngre skyts. Dette måtte komme fra Kalmar slott. Der hadde en bred jordvoll vært kastet opp mot den gamle ringmuren som hadde to hjørnetårn med kanoner på nordsiden og sørsiden mot vannspeilet mellom byen og holmen som slottet lå på. Slottet selv var massivt bygget med hjørnetårn i alle kanter samt et tårn foran vannspeilet med en bro over til byen. Det var dårlig med artilleri i Kalmar by, som bare hadde vel femti stykker, mens det var 47 tyngre skyts og 200 mindre skyts i selve Kalmar slott.

6. mai 1611 hadde den danske eskadren med beleiringstrenet kommet opp til den skogkledte halvøya som var forbundet med fastlandet med et smalt nes. Dette var på forhånd valgt som anløpssted for transportflåten som skulle forsørge beleiringshæren. Der oppdaget danskene at en alvorlig feiltagelse hadde hendt. Mesteparten av beleiringsartilleriet som hadde vært forberedt, var sendt til Båhuslen. De gjenværende beleiringsskytsene måtte settes på land. Danskene måtte grave seg nærmere et utvalgt angrepssted for et gjennombrudd for å konsentrere beskytning med sitt lille artilleri. Et batteri ble anlagt mot kurtinen ved Vesterporten. Man anla løpegraver som kunne forsere den tørre graven. Men prisen for foretagendet ble høy, for den gamle ringmuren hadde høye skytetårn med mindre kanoner som kunne skyte ned på beleirerne. Dessuten var det stadige utfall fra byen i de første dagers trefninger. Kongen selv inspiserte arbeidet under stor fare. Dagen før var han oversprøytet med hjernemasse fra en adelig rytter som ble truffet av en kule fra ringmuren.

Av frykt for et overraskelsesangrep med petarder besluttet svenskene å fylte porthvelvingen på utenverket foran Vesterporten med jord, men kunne ikke mer foreta utfall fra den retning mot det danske beleiringsarbeidet der man gravde seg fram skritt for skritt. For å botet på dette bestemte man å anlegge miner for å sprengte seg en bresje, med løpegrav og tunnel brøt ingeniørene byvolden så det ble en åpning mot ringmuren. Det tok dem store ofringer i løpet av to uker.

Imidtertid hadde Christian IV bedt den danske Kalmareskadren under admiral Erik Urne som hadde siden 30. mars blokkerte Kalmar, om å sikret kontroll over Kalmarsundet. Med seks storskip beskyttet Urne anløpsstedet på Halvø mens en avdeling av flere galeier også kalt jagter kom seg oppover sundet til Kvarnholmen og Grimskär nord for byen. I byen med en havn under beskyttelse av kanonene i Kalmar slott lå 13 mindre skiper samt flere mindre armerte fartøyer. Mens arbeidet med batteriet mot Vesterporten var i gang, var flere beleiringsskytser satt til skyteposisjoner på begge ender av byen mot sundet derfra de forsøkt å få ram på de svenske orlogsfartøyene.

Ved 16. mai gikk krigsskipet «Scepter» på grunn ved Kvarnholmen. Tross sterk dansk ild ble skipet berget og trukket inn i havnen under slottet, men dagen etterpå måtte et annet skip med sterke skader, «Obekant» forlate ankeringsplassen mot Grimskär. Urne gikk inn i stridighetene i hensikt på å rammet de mange koffardiskipene som utgjort mesteparten av skipene i havnen. Med seg hadde han flere brannskiper. Brannskipet ble ført inn i havnen ved slottet 19. mai, men svenskene på flere båter bukserte det vekk mot et skjær. Et likende angrep gikk galt den 25. mai. I mellomtiden var skuddveksling mellom krigsskipene hendt med liten virkning.

[rediger] Kalmar bys fall

Senest 18. mai ble batteriet tatt i bruk, men flere dager gikk med å sette i stand flere kanoner som måtte flyttes fra skansene mot strenden. Tilsammen sju kartover bronsestykker var så den 25. mai plasserte nærmere byvolden, da hadde ingeniørene som måtte betalte med deres liv, klart å svekket volden og ringmuren tilstrekkelig nok. Byvolden på sørvest for utenverket foran Vesterporten bare 72 fot innover ble så utsatt for en konsentrert beskytning på mellom 376 og 400 kanonkuler utover den neste dagen. Det var ikke mulig å bringe tyngre skyts som motsvar så bare lette kanoner var stilt opp i mening for å avverge et stormangrep. Tidspunktet for gjennombruddsangrepet er ikke mulig å vite med sikkerhet, men det var trolig i gryningen til den 26. mai 1611.

En stormkolonne på flere hundrer av menn med tusener i deres rygg rykket opp mot bresjet der de ble utsatt for skarp beskytning, deretter av hissige motangrep med piker og bøsser. Etter harde kamper der to angrep var slått tilbake, klart danskene å brøt seg gjennom opp på byvolden ved det tredje angrepet som var nå overstrødd med døde og sårede fra begge sider. Derfra var det enkelt å rulle opp forsvaret langs byvolden, å ta seg gjennom portene på ringmuren der de raskt hogde ned de gjenværende forsvarerne. Svenskene var meget rask med å slå retrett under stor fortgang, men ble jaget ned danskene og lidd stor tap. Mens danskene spredt seg ut i byen for plyndring, fulgte Christian IV etter gjennom byens hovedgaten mot slottsbroen, der klart de å sperret veien for en mengde av forsvarerne som så ble spredt i byens gatene. De hadde ikke vært villige til å kapitulere så de kunne ikke ventet seg nåde av angriperne som hadde betalt en tung pris.

Plyndringen var ledeført av et skånselløst blodbad på de etterlattede forsvarerne som fram til kl. 3 om ettermiddag forsøkt å berget deres liv. Et fåtall var senere ført vekk som fanger, etter plyndringen var overstått hadde Christian IV tatt Kalmar by under egne kontroll mot et tap på over hundre døde samt flere sårede. Minst 400 er hevdet drept og såret. Minst lik mange svensker hadde vært drept under de tre timer lange kamper om bresjet, opptil 700 er påstått å ha omkommet. Etter en liste over de gjenværende soldater i Kalmar Slott var 758 mann samt 62 sårede tilbake, hvilken ment et tap på minst 200 døde som fangne, det er påstått at det var 1 650 stridsdyktige menn i Kalmar by så tallet «700» virket ikke urimelig. Det var en befolkning på over 1500 mennesker i byen i tillegg til rundt et tusen soldater som sjømenn.

Det var i siste liten også, for Karl IX var på vei med en unnsetningshær. Blodbadet i byen var ikke en massakre på sivilbefolkningen, for kvinner og barn var evakuert til slottet selv om det hendt det var få tilbake. En historie om borgermesteren som skulle ha blitt drept idet han var iført prestedrakt, hadde vist seg uriktig. Den mannlige befolkningen som var mobilisert, virket å ha lidd de verste tapene.

Den svenske Kalmareskadren på fem krigsskip ble senket sammen med de armerte handelfartøyer i havnen mot Kalmar slott.

[rediger] Sjøkrigen i Kalmarsund

Opptrappingen mot Slaget om Kalmar startet ikke lenge etter inntakingen av byen da Karl IX mindre enn en uke senere kom inn i traktene omkring Kalmar, men under en sen framrykning så han nådde ikke Ryssby langs kysten fra nord før den 8. juni 1611.

Karl IX dessuten vil hjelpe de beleiret i slottet med den svenske flåten så han sendt ut ordre om å trekke til seg skiper ned i Kalmarsund. En kamp om herredømmet over Kalmarsund tok seg til mens et oppgjør mellom de to konger var på vei. Den 18. juni angriper et par båter Kvarnholmen der et batteri var anlagt for to kanoner som ble nøytralisert, kort etterpå ble en kompani utplassert på holmen med en slått skipsbro til fastlandet der leiren lå. Fra Öland gikk flere båter til angrep om natt med overlegne styrker. Etter å ta tatt holmen forfulgte de kompaniet på landet hvor de ble stoppet av ryttere. I panikk trengte svenskene seg på broen som brast under vekten så mange druknet natten til 22. juni. Kampene om Kvarnholmen ble begynnelsen på en sjøkrig.

Det ble realisert at admiral Urne måtte få forsterkninger snarest mulig, det ble sendt bud til en eskadre som var rustet ut for å støtte hovedflåten som blokkere den svenske handelen ved å ta opp stasjon utenfor Gotland. Eskadren på fem krigsskip under Godske Lindenew ved 25. juni sluttet seg til Urne. Samtidig var admiral Bielkenstierna på vei fra Stockholm langs kysten med 6 storskip og 5 mindre krigsskip, kom i møte med en eskadre på fem skip fra Nyköping så han hadde en styrke på 11 krigsskip.

I forveien hadde et sjøslag funnet sted 30. juni 1611 mellom den svenske skjærgårdsflåten og den danske Kalmareskadren på farvannet mellom Ryssby og Kalmar som sluttet med at de svenske galeiene og skjærbåter trakk seg til bak Svinö og Jutnabben der et batteri var oppkastet. Uten av stand til å ødelegge den svenske skjærgårdsflåten snudde danskene sørover.

8. juli slo Bielkenstierna for en svak vestlig vind fra Skägganäs ned i sundet der Urne lå med fire skip ved Kvarnholmen med Lindenew som lå med fem skip ved Stensö. Under svak vind måtte Urne trakk seg vekk forbi slottet for å sluttet seg til Lindenew som kunne ikke krysset seg opp. Uten motstand hadde Bielkenstierna tatt herredømmet over Kalmarsundet så han kunne opprette forbindelse mellom slottet og den svenske hæren. Med galeier ble forsyninger og menn fraktet til slottet, derfra ble de sårede, syke og kvinner og barn fraktet vekk i sikkerheten.

Mens Slaget om Kalmar fant sted den 17. til 19. juli var danskene opptatt med å ruste seg for et oppgjør med deres 9 krigsskip ved Stensö etter det ventede angrepet på sjøsiden uteblir, for hovedflåten ved Gotland var dratt ut under admiral Mogens Ulfeldt. Om morgen den 20. juli nådde Ulfeldt Ölands nordre odde, derfra ankret han nedover i sundet. Med sin flåte på ti krigsskip hvorav flere storskip truet han svenskene ved Skägganäs. Urne som fikk melding om Ulfeldts ankomsten, dro ut for å dreve vekk 4 svenske skiper fra slottet. Det var et sjansespill, han hadde besluttet om å avskåret forbindelsen mellom Öland og Kalmar mens Bielkenstierna lå ved Skägganäs. Under dobbel ild gikk et skip på grunn der det ble alvorlig skadet.

Bielkenstiernas flåte på 11 skiper var nå fanget fra nord og sør, et stort sjøslag i Kalmarsund synes å ta seg opp. Men i ly av mørket i natten til den 22. juli 1611 tok vinden seg opp i sydvestlig retning, dette gjorde at svenskene kunne kappet over deres ankertauer for å slo nordover forbi den danske hovedflåten ved Ölands nordre odde. Utrolig nok klart svenskene å ta seg ut forbi fordi Ulfeldt våget ikke å forlate hans ankerplassen i ukjent farvann, måtte skyte måfå etter svenskene som mistet et mindre skip, «Mjölkepigan» med 24 kanoner som gikk på grunn og ble erobret.

Igjen var Kalmar Slott kuttet av fra kontakt med den svenske hæren. Urne tok en svensk galei og en boiert som hadde kanonstykker som var trolig hevet fra de fem senkede skipene i havnen som var senket etter Kalmar bys fall. Ulfeldt og Urne truet den svenske hæren med landgangsoperasjoner fra sjøen i ledd med de danske planer om å tvunget vekk hæren fra Kalmar.

[rediger] Kalmar Slotts fall

Etter 22. juli måtte Karl IX som hadde lidd to seriøse tilbakeslag i få dager, trakk seg tilbake til Ryssby med den svenske hæren. Et nederlagsstemning spredt seg i den svekkede garnisonen etter å ha realisert at Bielkenstierna kunne ikke vendte tilbake med en så stor overmakt på opptil tjue danske krigsskip i sundet, med Kalmar by underlagt dansk kontroll ville ikke utfall fra slottet være mulig uten for stor fare for tilbakeslag med stor tap. En ny kommandant, Krister Some hadde overtatt dagen etter storslaget. Hans første ordre var å evakuerte den nye skansen på Grimskär man hadde reist til støtte for den svenske flåten.

Mens Christian IV var rykte med hoveddelen av hæren mot Ryssby, startet batteriet utenfor Munkporten vendt mot vannspeilet mellom slottet og byen et voldsomt bombardement rettet mot det sydvestlige tårnet den 29. juli. Den første dag så 184 skudd, den andre dagen så 249 skudd som hadde ved aften av den 30. juli skapt et bresje i muren. Svenskene klart å tettet dette under stort slit, men kunne ikke rettet mye ild i retur over volden. Angrepet inn i byen under storslaget hadde brukt for meget krutt, det var ikke fraktet mye krutt heller til slottet. Lik etter bresjet var tettet til, var all krutt oppbrukt. Some under et krigsråd med offiserer i slottet 2. august måtte innrømmet at det var ikke lenge mulig å holde slottet. Christian IV vil helt klart forsøk et angrep etter å ha vendt tilbake fra Ryssby.

I et sist håp bad Karl IX admiral Bielkenstierna om å for nedover Kalmarsundet for å avverget slottets fall, men admiralen var ikke villig så kongen fikk ham erstattet med en mer ivrige mann, men for sent. Krister Some hadde besluttet seg for å overgir seg aften 2. august etter å ha fått støtte av offiserer som var tvunget av deres soldatene under under møtet. Ikke lenge etterpå var kontakt oppnådde med danskene så forhandlingene kunne begynte.

Mot fri avmarsj uten deres faner fikk de svenske forsvarerne på mellom tusen og to tusen mann lov til å forlate slottet, men flere av offiserer inkludert Krister Some valgt å ble tilbake der de senere sluttet seg til Christian IV av redsel for harde represalier av Karl IX.

[rediger] Etterspillet

Svenskekongens vrede var stor da nyheten om overgivelsen kom til ham, han oppført en krigsrettssak mot Some som ble stemplet som forræder, alle hans eiendommer ble beslaglagt. Some ble godt belønnet med gods og 1000 daler i kontanter av Christian IV. Av forstående grunner var Krister Somes rolle under overgivelsen av Kalmar Slott noe omstridt for ettertiden. Men det var ikke lenge mulig å holde slottet, et storm vil medført en massakre på forsvarerne. Danskekongens tilbud om kapitulasjon var derfor fornuftig å akseptere under slike omstendigheter med bare en halv tønne med krutt tilbake for 104 kanoner.

Erobringen av Kalmar var et viktig skritt, men felttoget inn i Sverige hadde blitt bremset ned, den svenske motstanden var sterkere enn trodde da det forventede sammenbruddet uteble. Karl IX og hans sønn Gustav Adolf hadde sterkere støtte enn antatt på forveien. De store logistiske problemer som skyldes dårlig forberedelse med utilstrekkelige styrker mot større utfordringer enn ventet, hadde bidratt til dårlige resultater i et år. Kampene om Kalmar var så omfattende at krigen fikk sitt navn etter dette: Kalmarkrigen.

[rediger] Kilde

• Jahn, F.H. Historie om Kalmarkrigen Kjøbenhavn, 1820
• Axel Larsen, Kalmarkrigen: et Birdrag til de nordiske Rigers Krigshistorie: efter trykte og utrykte kilder København, 1889
• Jonas Hedborg Kungl. artilleriet. Yngre vasatiden 1985