Det apostoliske vikariat i nord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det apostoliske vikariat i nord (latin Apostolicus Vicariatus Missionum Septentrionalium) var fra 1667 til 1868 den romersk-katolske kirkens forvaltningsstruktur som omfattet Norden og Nord-Tyskland. Disse områdene var blitt protestantiske under reformasjonen. Etter hvert som den katolske kirken gjenvant noe fotfeste i det nordlige Europa, ble vikariatet mellom 1743 og 1868 delt opp i separate strukturer for de enkelte land.

Gjennom reformasjonen ble hele det nordlige Europa protestantisk. De tidligere romersk-katolske bispedømmene ble enten opphevet eller fortsatte med protestantiske biskoper. Dette berørte kirkeprovinsene Bremen (fire bispedømmer i Tyskland), Lund (åtte bispedømmer i Danmark, Sverige og Tyskland), Magdeburg (seks bispedømmer i Tyskland og Polen), Nidaros (ni bispedømmer i Norge, på Færøyene, Island og Grønland) og Uppsala (sju bispedømmer i Sverige og Finland) samt deler av kirkeprovinsen Mainz (to av tolv bispedømmer) og to eksempte bispedømmer (Cammin og Meißen). Området hadde først status som misjonsmark og ble omtalt som de nordiske misjoner. Det geistlige ansvaret var delt mellom nuntiusene i Brussel (for Danmark og Norge), Köln (for det meste av Nord-Tyskland) og Warszawa (for Sverige og Mecklenburg).

Området ble opphøyet til apostolisk vikariat i 1667. Den apostoliske vikaren hadde sitt sete i Hannover og var direkte underordnet den pavelige nuntius i Köln. Ofte var vikaren samtidig biskop av Osnabrück, Paderborn og/eller Hildesheim. På 1600-tallet fantes det ytterst få katolske menigheter som ble tolerert av de protestantiske makthaverne (f.eks. i Altona). Innen begynnelsen av 1700-tallet hadde antallet katolikker i vikariatet økt til om lag 2000.

Etter hvert som katolikker ble tolerert i større grad og antallet økte, ble ulike områder skilt ut av Det apostoliske vikariat i nord for å danne egne forvaltningsstrukturer: