Andrew Browne Cunningham

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Admiral Andrew Browne Cunningham, byste i London

Sir Andrew Browne Cunningham, 1. vicomte Cunningham av Hyndhope (født 7. januar 1883– død 12. juni 1963), kjent som «ABC», var en berømt britisk admiral under andre verdenskrig. Cunningham ble spesielt kjent for sin kommando over britiske flåtestyrker i Middelhavet. Han er den eldre broren av General Alan Cunningham. Hans kanskje mest kjente utsagn var: «Det tar tre år å bygge et marinefartøy – å bygge en tradisjon tar tre hundre år.»

Unge år[rediger | rediger kilde]

Cunningham begynte sin karriere i Royal Navy i 1897 da han 14 år gammel begynte ved Britannia Royal Naval College i Dartmouth. Hans første skipstjeneste var ombord i HMS «Doris» i 1899, og deltok i boerkrigen.

I 1902-03 tok han ytterligere utdanning og tjenestegjorde så som fenrik på slagskipet HMS «Implacable» som da var stasjonert i Middelhavet. Han ble forfremmet til løytnant i 1904, og hadde så en rekke beordringer inntil han i 1911 ble skipssjef på jageren HMS «Scorpion», en stilling han hadde gjennom første verdenskrig. I 1915 deltok han i angrepet på Dardanellene, utmerket seg og ble forfremmet til kommandørkaptein.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig tjenestegjorde han ombord i HMS «Seafire» under toktet i Østersjøen for å støtte de «hvite styrkene» og avanserte til kommandør i 1920. Utover i 1920-årene hadde han flere sjøkommandoer, før han i 1929 tok Imperial Defence College. Samme år giftet han seg med Nona Byatt. I 1930 fikk han kommando over slagskipet HMS «Rodney», tjenestegjorde der i halvannet år og ble så i 1936 viseadmiral. I 1937 ble han sjef for slagskipet HMS «Hood» og nestkommanderende for britenes middelhavsflåte. I 1938 ble han beordret til admiralitetet og var der ett år inntil han i juni 1939 fikk kommando over middelhavsflåten, med grad som admiral; hans flaggskip var HMS «Warspite».

Suksess i Middelhavet[rediger | rediger kilde]

Admiral Andrew Browne Cunningham på sitt kontor i Admiralitetet i London

Da Storbritannia og Italia kom i krig i 1940 førte Cunningham en aggressiv strategi, «finn og ødelegg». Han insisterte også på at Alexandria i Egypt og øya Malta måtte forsvares for å holde britenes maritime kontroll over Middelhavet. Under Cunninghams ledelse vant Royal Navy to viktige seire i Middelhavet, mens britene hadde dårlig krigslykke andre steder. Cunninghams første seier var angrep med torpedofly fra hangarskip mot italienernes marinebase i Taranto den 11. november 1940; ett slagskip ble senket mens to slagskip og en krysser ble skadet. Det var et hardt slag for den italienske marinen; slaget var også et klart tegn på at slagskipenes tid var forbi, nå var det hangarskip som hadde den største slagkraften. Britenes angrep på Taranto ble nøye studert av japanerne, som om lag ett år etter omsatte studiene i praksis ved angrepet på Pearl Harbor.

Cunninghams andre suksess i Middelhavet var seieren over italienerne i slaget ved Matapan den 28. mars 1941, det første større sjøslag på 25 år. Ved den allierte retretten fra Kreta insisterte Cunningham på at Royal Navy skulle holde ut for å evakuere flest mulig soldater, på tross av risikoen for sine skip. Etter et halvt år i Washington, DC i 1942 fortsatte Cunningham som sjef i Middelhavet, inntil han i oktober 1943 ble utnevnt til sjef for marinestaben, en stilling han hadde for resten av krigen.

Etter fredsslutningen fikk Cunningham en rekke hederstegn, både fra Storbritannia og andre land; mange mente han var britenes største admiral siden Nelson.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]