Alexander av Judea

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Murene i festningen Alexandriom i dag.

Alexander (gresk: Ἀλέξανδρος, død 48 eller 47 f.Kr.), eller Alexander Maccabeus, var den eldste sønnen til Aristobulos II, konge og yppersteprest av Judea.[1] Han ble gift med kusine Alexandra Maccabeus, datter av sin onkel Johannes Hyrkanos II.[2] Deres bestefar var Alexander Jannaios, nest eldste sønn av Johannes Hyrkanos.[3] Mariamne, datter av Alexander og Alexandra, ble Herodes den stores andre hustru hasmonske dronning av det jødiske kongedømmet. De var også foreldre til Aristobulos III.

Alexander ble tatt til fange sammen med sin far og sin bror av den romerske general Pompeius ved erobringen av Jerusalem i 63 f.Kr., men rømte fra fangenskapet mens de ble transportert til Roma.[4]

I 57 f.Kr. hadde han klart å komme seg tilbake til Judea hvor han sammen med sin far klarte å starte en oppstand, samlet en hær på 10 000 infanterister og 1500 kavalerister og således erklærte krig mot Roma. Derfra befestet de festningen Alexandrion. Alexanders onkel og svigerfar, Johannes Hyrkanos II, var hans fars fiende og søkte hjelp hos romerne. Den romerske hærføreren Gabinius, som i 63 f.Kr. hadde erobret og herjet Jerusalem, hadde akkurat kommet til Syria som prokonsol. Han samlet en stor romersk hær, og sendte Marcus Antonius i forvegen med soldater. I slaget i nærheten av Jerusalem ble Alexanders soldater solid nedkjempet, rundt 3000 av hans tilhengere skal ha bli drept og Alexander selv søkte tilflukt i Alexandrion med noen få tilhengere hvor han ble beleiret av romerne.[1]

Via mellomkomst av sin mor ble det forhandlet om hans overgivelse. Resultatet av hans motstand endte med at den nominelle uavhengigheten som Judea hittil hadde hatt, ble fjernet av romerne. Hyrkanos II ble fratt all sin myndighet og ble kun sittende igjen med det religiøse ansvaret som yppersteprest.[1]

Det påfølgende året da Gabinius var på hærtokt i Egypt forsøkte Alexander igjen å oppildne jødene til opprør mot de romerske herrene. Han samlet en hær og massakrerte alle de romere han kom over og beleiret de som hadde forskanset seg på fjellet Gerisim, som ligger i nærheten av dagens by NablusVestbredden. Etter å ha avvist en fredsavtale fra Gabinius ble han deretter beseiret av romerne i nærheten av fjellet Tabor, rundt 10 km fra Nasaret, og skal da ha tapt rundt 10 000 menn. Jødenes kampmot var likevel ikke helt knust, for ved Marcus Licinius Crassus' død i 53 f.Kr. fikk han igjen samlet en del styrker, men ble overtalt til å komme til en avtale med Cassius Longinus i 52 f.Kr.

I 49 f.Kr. brøt romersk borgerkrig ut, Julius Cæsar løslot Alexanders far, Aristobulos II og sendte ham til Judea for å fremme sine interesser der. På reisen dit ble Aristobulos forgiftet og døde. Alexander, som var klar til å støtte ham, ble tatt til fange på ordre av Pompeius, fraktet til Antiokia ved Orontes, og deretter henrettet ved halshugging av Metellus Scipio, svigerfar av Pompeius.[5][6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Alexander II of Judea», 1906 Jewish Encyclopedia
  2. ^ Boccaccio, Giovanni (2001): Famous Women, overs. av Virginia Brown, Harvard University Press; ISBN 0-674-01130-9; s. 175
  3. ^ Singer, Isidore; Alder, Cyrus; (red.) et al. (1901–1906): The Jewish Encyclopedia. Funk and Wagnalls, New York. LCCN:16014703
  4. ^ Mason, Charles Peter (1867): «Alexander» i: Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology. 1. Boston: Little, Brown and Company. s. 114.
  5. ^ Josefus: Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie) xiv. 5-7
  6. ^ Josefus: Peri tou Ioudaikou polemou (Den jødiske krig) i. 8, 9