Naust

Naust (på noen dialekter nøst) er et sjøhus for oppbevaring av båter og fiskeredskaper. De ligger nesten alltid med ene gavlen mot sjø eller vann (eller mot støa hvis det er en krokstø). Den sjøvendte gavlveggen har stor dør med plass i bredden til båt. Det er også et skråplan fra naustgulvet ut i fjæra og ut i sjøen.

I motsetning til sjøboder har tradisjonelle naust i Norge ikke ligget direkte ved sjøen, men gjerne noe over flomålet. Byggene har gjerne god lufting for at båt, garn, not, line og snøre skal kunne tørke innendørs. De har nesten aldri plankegulv, men har gulv som en del av stranden, eller fortsettelse av stranden, da altså sand-, stein- eller jordgulv. Dette antyder at naust er hus som er bygd over øvre del av en eksisterende båtstø.

De fleste naust har altså en båtstø, i form som et skråplan, ned mot sjøen. Dette er et ryddet område mellom naustet og sjøen eller vannet, og fungerer som landingsplass og glideflate for båten for å lette arbeidet når båten skal inn eller ut av naustet.

Godt vedlikehold av tradisjonelle norske trebåter forutsetter bruk av naust. Slike båter må trekkes på land under tak med jevne mellomrom. Det ble regnet som fornuftig å ha flere båter som ble brukt vekselvis. Naustet er trolig like gammelt som den klinkbygde båten.

Etymologi

Ordet naust kommer av norrønt nava, for 'skip', og sta å stå. Et naust er dermed en navarstad, eller et sted der skipet eller båten står.

Nausttyper

Naust kan klassifiseres etter bygningskonstruksjon eller etter bruk/funksjon. Tradisjonelt har det vært tre ulike metoder for å bygge naust i Norge: Grindnaust, tømmernaust og steinnaust. Det var ikke uvanlig å kombinere disse typene i ett enkelt bygg; beliggenhet og tilgang til byggematerialer var mest avgjørende for hva som ble brukt. Et naust nyttiggjør seg i dag moderne byggeteknikker.

Naust som hadde størrelse og form ut over det vanlige kunne betegnes som leidangsnaust, fembøringsnaust eller annet.

Grindnaust

Gammelt tømmernaust fra Sunnmøre. Langveggen er bekledt med deler av ei gammel båtside. Det opprinnelige torvtaket er byttet med takplater.

Grindkonstruksjonen hører hjemme i området fra Rogaland til Sunnmøre, og ble særlig brukt i naust og løer. Et grindnaust krever mindre trevirke enn et laftet tømmernaust. Reisverket er sammensatt av grinder som er like høye som naustet. Ei grind består av to staver, bundet sammen med en bete eller tverrbite. Grindene står etter hverandre i naustet, med noen meters mellomrom. Konstruksjonen er avstivet med skråband og sammenføyd med trenagler. I lengderetningen ligger raftehalden, som i tillegg til å holde sperrene, også bidrar til å binde sammen grindene.

Taket på grindnaust var gjerne tekket med tro, never og torv. Det var også vindskier og torvvol. Gamle torvtak har blitt skiftet ut med nyere takkledning; takstein av tegl. Ytterveggene var gjerne kledd med stående bordkledning. På Mørekysten har gjerne gamle båtsider blitt brukt til veggkledning. Noen grindnaust har også steinvegger.

Et storbåtnaust har ofte 5 grinder.

Jektenaustene var ofte store grindnaust uten veggkledning.

Tømmernaust

Inne i fjordene der tilgangen på trevirke var god, har naust av laftet tømmer vært mest vanlige. Naustene var oftest noe grovere bygget enn andre hus; gjerne lafta av grovhogd tømmer - naust bør være luftige. Takkonstruksjonen var ofte sperretak, og var gjerne torvtekket. I overkant har sperrene vært sammenhefta med sperrelås og bolt. På rafta lå sperrehakket i sperrehogget på raftestokkene. Raftestokkene ble holdt på plass av tverrbitene. Et vanlig mål for sperrelengda har vært 2/3 av bitelengda.

Steinnaust

Ute ved kysten hvor det er det knappere tilgang til tre, finner vi de fleste gamle steinnaustene. Ikke uvanlig er tre av veggene i steinnaustet steinmur. Gavlen mot sjøen eller vannet er enten åpen eller har tredør. Over steinmuren er det gjerne ei tømra treramme, forankret med tverrgåande biter. Taksperrene er reist over denne ramma. Et steinnaust kan ha både hellelagde tak og torvtak. Står naustet i en bakke er de gjerne gravd inn i bakken i bakkant.

Leidangnaust

Restene etter leidangnaustene fra mellomalderen er gjerne steinmurede tufter. Disse naustene har vært store. Kinsarviknaustet, som trulig rommet to leidangskip, har vært 34 meter langt og 13 meter bredt. Ved Steinkjer er det funnet tufter etter 40 meter lange naust. I tillegg til steinmurer ble det også brukt grindverk i disse naustene. Gulatingloven nevner i denne forbindelse både stav, stavlægje, sperre, torvol, vindskier, never og torv.

Naustrekker

Naust står ofte samlet på de best egnede stedene langs fjæra. Stedene med god tilkomst og rolig sjøgang har vært foretrukket. Da sjøen var ferdselsveien hadde alle behov for naust, også de som ikke har jord som grenser til sjø og vann. Det ble da ofte mange naust samlet, og de står derfor gjerne i tette rekker, såkalte naustrekker.

I nyere tid har byggemåten og bruksmåten for det tradisjonelle naustet forandret seg.

Kultur

Naustet er navnet på en roman av Jon Fosse

Se også

Kilder

Gulatingslovi. Oslo: Samlaget. 1952. ; fra bokhylla.no
Molaug, Svein: Vår gamle kystkultur, bind 1, Oslo 1985, ISBN 82-09-10214-1
Færøyvik, Øystein: Vestlandsbåtar, Oslo 1987, ISBN 82-504-0857-8
Jon Bojer Godal: Stø, vorr, naust og bryggje. Årbok for Nordmøre museum 2010. Kristiansund 2010.
Ingebjørg Hage: Den eldre bebyggelsen i landsdelen. Hus - tun - tettsted. [1]
Karl Ragnar Gjertsen: Byggeskikk i Kyst-Norge. Artikkel Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring - årbok 1996.
Jon Bojer Godal: Stø, vorr, naust og bryggje. Årbok for Nordmøre museum 2010. Kristiansund 2010.