Zippy the Pinhead

Zippy the Pinhead («Zippy Nålhodet») er en tegneserie som ble skapt av tegneserietegneren Bill Griffith. Den ble først trykket i undergrunnsblader på 1970-tallet før den gikk til «overgrunnen» og ble syndikalisert i dagsaviser. Seriens består hovedsakelig av bokstavelig meningsløs handling og dialog, og dens absurde verden har gitt den mange faste lesere, mens andre er etterlatt forvirret og avvisende.

Opprinnelse

Zippy ble først trykket i undergrunnsbladet Real Pulp Comix #1 i mars 1971. Stripen begynte deretter å gå i undergrunnsavisen The Berkeley Barb i 1976, og ble syndikalisert i ordinære aviser kort tid etter som en ukentlig serie. Den har blitt en daglig serie siden 1985, distribuert av King Features Syndicate.

Zippy har fått noe av en kultlignende tilhengerskare, men andre lesere har forblitt forvirret og krevd at seriefigurens nettside må ha en manual slik at serien lettere kan bli forstått. Det opprinnelig hjem for den syndikaliserte serien var avisen San Francisco Examiner hvor den gikk daglig i 1985. Den ble deretter plukket opp for syndikalisering verden over av King Features i 1986. Da San Francisco Chronicle sluttet å trykke Zippy i 2002 mottok avisen tusenvis av protestbrev, inkludert ett fra Robert Crumb som karakteriserte serien som «uten tvil en av de beste daglige avistegneserier som har eksistert i USA». I all hast begynte avisen igjen å trykke serien, men la den ned på nytt i 2004. Det førte til ytterligere protester, men også takkebrev fra lesere som absolutt ikke var fans. Stripen fortsatte å bli syndikalisert i mange nyhetsaviser, men blir ofte rangert nederst i leseravstemninger.

Tegneserien er særegen blant andre avistegneserier for dens litterære meningsløshet, inkludert en bortimot total mangel på vitser eller fortsettende fortelling, og for seriens uvanlig intrikate tegninger som er levning av Griffiths stil fra 1970-tallets undergrunnstegneserier.

Figurer og fortelling

Zippy var i begynnelsen delvis inspirert av den mikrokefalisk Schlitzie fra filmen Freaks fra 1932 (som hadde fått en bortimot kultinteresse på denne tiden) og underholderen P.T. Barnum fra 1800-tallet. Zip the Pinhead (som ikke nødvendigvis er mikrokefalisk, men ble uansett framstilt som det). Samtidig er Zip the What-Is-Its virkelig navn William Henry Jackson eller Johnson (avhengig av hvilken kilde man foretrekker); Griffiths fulle navn er for øvrig William Henry Jackson Griffith, oppkalt etter hans oldefar, den kjente fotografen. Imidlertid er Zippy spesiell ikke så mye for formen på hans kranium, eller for noen form for identifisert hjerneskade, men for hans entusiasme for filosofiske non sequiturs («Hele livet er et slør av republikanere og kjøtt!»), fri verbale assosiasjoner, og forfølgelsen av populærkulturelle døgnfluer. Hans helhjertet hengivenhet til tilfeldige gjenstander er satire på konsumsamfunnets voldsomheter. Zippys uforutsigbare oppførsel fører tidvis til store vanskeligheter for andre, men aldri for ham selv.

Zippys klesdrakt er bortimot alltid en gul klovnedrakt med store røde sirkler og på beina store hvite klovnesko.

Han er gift med en bortimot identisk nålhode ved navn Zerbina, har to barn, en gutt som kalles Fuelrod («Kjernebrensel») og en pike som heter Meltdown («Nedsmelning (i en reaktor)»), begge åpenbart i tidlig i tenårene, og eier en katt ved navn Dingy. Han har fire nære venner: Claude Funston, en tafatt og ulykkelig arbeider; Griffy, Bill Griffiths alter ego, som ofte opptrer i serien for å klage over ulike aspekter over dagens, moderne liv; Shelf-Life, en pratsom prosjektmaker og rankesmed som alltid er på jakt etter «den neste store greia»; og Vizeen Nurney, en salongsanger i tyveårene som alltid, til tross for hennes opprørske vesen, har et optimistisk og sympatisk natur. En menneskeliglignende «padde», Mr. Toad («Herr Padde») legemliggjør blind grådighet og egoisme, dukker også opp fra tid til annen. Det samme gjør The Toadettes, en gruppe av hjernedøde og omskiftbare amfibier, som dukker opp her og der.

Zippys angstfylte bror Lippy er også en fast figur. Han er portrettert som Zippys absolutt motsatte vesen, ofte kledd i en konservativ dress, tenker sekvensielt og unngår brorens «god dag mann, økseskaft»-utsagn. I en dagsstripe datert 8. mars 2005 er han avbildet som dypt beveget av poesien til Leonard Cohen, landsskapsmalerier av Maxfield Parrish, og musikken til John Tesh.

I sin daglige inkarnasjon tilbringer Zippy mye av sin tid på å reise og kommentere interessante steder: nyere serier har fokusert på hans fasinasjon for ikoniske monumenter av gigantiske vesener langs motorvegene; Zippy deltar også hyppig i hans langvarige konversasjon med den store hundemaskotten av fiberglass av San Franciscos matkjede Doggie Diner (senere Carousels matkjede i nærheten av byen zoo). Nettstedet oppmuntrer folk til å sende inn fotografier av interessante steder som Zippy kan besøke.

Hans mest berømte sitat er "«Are we having fun yet?» – «Har vi det morsomt snart?» – noe som har blitt et fast uttrykk. Det opptrer i sitatboken Bartlett's Familiar Quotations. Ved Universitetet i Floridas konferanse om tegneserier og grafiske romaner i 2003 husker Griffith en telefonsamtale fra Bartlett's:

Da Bartlett's oppsøkte meg i — jeg har glemt hvilket år det var, en gang for fem eller seks år siden — fikk jeg en telefon fra redaktøren. Og han ville gi meg anerkjennelse for «Are we having fun yet», men ønsket å vite nøyaktig når Zippy sa det første gangen. Jeg gjorde noen undersøkelser (Jeg hadde ingen ide selv), og jeg fant det ut til slutt... stripen «Back to Pinhead, the Punks and the Monks» fra heftet #2 fra 1979... Det var den første gangen han sa «Are we having fun yet?» Absolutt ikke ment av meg for å være noe annet enn hvilken som helst annen non sequitur som kom fra Zippys mentalitet.

Zippys signaturuttrykk for overraskelse er «Yow!»

Opptredener andre steder

Angående ryktene om et filmprosjekt har Griffith laget dusinvise seriestriper om hans virkelige og oppdiktede forhandlinger med Hollywood. En animert TV-serie var planlagt å bli produsert av Film Roman og skrevet av Diane Noomin. Forhandlingene pågikk fra 1996 og fram til 2001 da det ble oppgitt på grunn av mangel av finansiering.

Den 9. juli 2004 gjorde Zippy sin debut på scenen i San Francisco in Fun: The Concept at the Dark Room Theatre. Bill Griffith hadde godkjent tilpasningen til teateret, men hadde ikke selv arbeidet med prosjektet. Konseptet ble gjort av Denzil J. Meyers sammen med Jim Fourniadis.

En samling på rundt 1000 Zippy-sitater ble formelt samlet og distribuert med teksteditoren Emacs. De fleste installasjoner tilgjengelig på Unix-systemer inneholder denne samlingen. Det har gitt Zippy et utvidet publikum ettersom de fleste Emacs-brukere har et tilfeldig Zippy-sitat på skjermen ved å taste «M-x yow» og de fleste Linux eller BSD-brukere kan få et tilfeldig sitat ved å taste «fortune zippy» i et skall. Imidlertid, som en beslutningen av Richard Stallman, motivert av opphavsrettslige hensyn, har disse sitatene blitt slettet for GNU Emacs 22.

I dokumentarfilmen Comic Book Confidential (1988) var det en scene hvor skuespilleren Ron Brannan framstilte figuren Zippy og sang en sang om figuren.

Seinfeld-episoden «The Stall» faller Elaines kjæreste Tony (spilt av Dan Cortese) ned under klatring sammen med Kramer og George. Etter denne hendelsen sier Elaine at Tony ligner på et monster, Jerry kommenterer at han ligner på Zippy the Pinhead.

Etter en kritikk i Zippy-serien av Scott Adams enkle tegnestil forsvarte Adams seg i sin Dilbert-serie hvor Dogbert parodierte Zippy ved navn og figur identisk med Zippy ved å lage en tegneserie som han mente å sende til avisene kalt «Pippy the Ziphead». Serien var karakterisert på sin mangel på enhver form for vits, men fylt med bisarre mengder med strektegninger. Dogbert påpekte at stripen faktisk hadde én enkelt vits som Dilbert deretter slo fast var på leserens bekostning.

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• Understanding the Zippy comic strip
• Toonopedia
• The Real Zip the Pinhead from Liberty Corner, New Jersey
• Still asking "Are we having fun yet?" by Bill Griffith, avskrift av Griffiths tale ved Universitetet i Floridas konferanse i 2003
• Photos of the opening night of the stage play Fun: The Concept