Yaşar Kemal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Yaşar Kemal
Født 6. oktober 1923
Gökçedam
Død 28. februar 2015
Istanbul
Nasjonalitet Tyrkia
Utmerkelser Prix mondial Cino Del Duca, De tyske bokhandlernes fredspris, Prisen for beste utenlandske bok (Frankrike), Bjørnsonprisen, Stig Dagermanprisen, Monismanienprisen, Q21527065, Catalonias internasjonale pris, storoffiser av Æreslegionen

Yaşar Kemal, egentlig Kemal Sadık Gökçeli, (født 6. oktober 1923, død 28. februar 2015) var en tyrkisk forfatter. Han ble regnet som en av Tyrkias ledende forfattere.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Kemal ble født i landsbyen Hemite (nå Gökçedam) i provinsen Osmaniye i det sørlige Tyrkia. Foreldrene var fattige kurdere som kom fra Van under første verdenskrig. I Hemite var familien hans de eneste kurderne, slik at Kemal lærte tyrkisk bedre enn kurdisk. Han skrev da også sine bøker på tyrkisk.

Tyrkiske medier drev kampanjer mot Kemal, og han ble tiltalt eller truet med tiltale for støtte til kurdisk separatisme. I 1995 ble han dømt til 20 måneders betinget fengsel for å ha oppfordret til separatisme. Han var en venn av Orhan Pamuk.[1] Kemal drømte om å få nobelprisen i litteratur, og ble nominert på 1970-tallet. Leo Tolstoj var ett av hans forbilder.[2] Under militærstyret i Tyrkia på 1970-tallet bodde Kemal en tid i Sverige. Han var først gift med Thilda Serrero, og giftet seg med Ayse S. Baban da han var blitt enkemann. Flere tusen møtte opp i Kemals begravelse 2. mars 2015, blant annet tidligere president Abdullah Gül og Orhan Pamuk[3]

Sitat For ham var det uanstendig å være politisk nøytral, låse seg inne og bare vie seg til skjønnlitteratur, mens verden rundt ham brant. Særlig i diktaturer og i skrøpelige demokratier der ikke alle kan lese og skrive, var det den intellektuelles plikt å sette etikken foran estetikken, belyse inflasjonen i sivilisasjonsverdiene og forstyrre samfunnets orden. Sitat
Mustafa Can (fra nekrologen over Kemal)[4]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Romaner og fortellinger[rediger | rediger kilde]

  • Sarı Sıcak, 1952
  • İnce Memed, 1955. Norsk oversettelse 1971: Magre Memed
  • Teneke, 1955
  • Orta Direk, 1960
  • Yer Demir Gök Bakır, 1963. Norsk oversettelse 1978: Jord av jern, himmel av kobber ISBN 82-02-03977-0
  • Üç Anadolu Efsanesi, 1967
  • Ölmez Otu, 1968. Norsk oversettelse 1979: Gresset som aldri dør ISBN 82-02-04229-1
  • İnce Memed II, 1969. Norsk oversettelse 1974: Tistlene brenner ISBN 82-02-03062-5
  • Ağrıdağı Efsanesi, 1970. Norsk oversettelse 1975: Legenden om Ararat ISBN 82-02-03291-1
  • Binboğalar Efsanesi, 1971. Norsk oversettelse 1976: Legenden om de tusen okser ISBN 82-574-0253-2
  • Çakırcalı Efe*, 1972
  • Akçasazın Ağaları/Demirciler Çarşısı Cinayeti, 1974
  • Akçasazın Ağaları/Yusufcuk Yusuf, 1975
  • Yılanı Öldürseler, 1976
  • Al Gözüm Seyreyle Salih, 1976
  • Allahın Askerleri, 1978
  • Kuşlar da Gitti, 1978
  • Deniz Küstü, 1978
  • Hüyükteki Nar Ağacı, 1982
  • Yağmurcuk Kuşu/Kimsecik I, 1980. Norsk oversettelse 1999: Ensomme Salman ISBN 82-02-17584-4
  • İnce Memed III (1984)
  • Kale Kapısı/Kimsecik II, 1985
  • İnce Memed IV, 1987
  • Kanın Sesi/Kimsecik III, 1991
  • Fırat Suyu Kan Akıyor Baksana, 1997
  • Karıncanın Su İçtiği, 2002
  • Tanyeri Horozları, 2002

Dikt[rediger | rediger kilde]

  • Ağıtlar, 1943
  • Taş Çatlasa, 1961
  • Yayımlanmamış 10 Ağıt, 1985
  • Ustadır Arı, 1995
  • Zulmün Artsın, 1995

Sakprosa[rediger | rediger kilde]

  • Yanan Ormanlarda 50 Gün (reportasje), 1955
  • Çukurova Yana Yana (reportasje), 1955
  • Peribacaları (reportasje), 1957
  • Bu Diyar Baştan Başa (reportasje), 1971
  • Bir Bulut Kaynıyor (reportasje), 1974
  • Baldaki Tuz (avisartikler 1959-74)
  • Ağacın Çürüğü (artikler og taler), 1980

Barnebøker[rediger | rediger kilde]

  • Filler Sultanı ile Kırmızı Sakallı Topal Karınca, 1977

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Morgenbladet, 6. mars 2015.
  2. ^ Dag og Tid, 13. mars 2015, s.14.
  3. ^ Dag og Tid: «Den tyrkiske diktarhovdingen», 13. mars 2015.
  4. ^ Mustafa Can: «Den lange historiens forteller» (nekrolog), Morgenbladet, 6. mars 2015.