William Howe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
William Howe
Gen. Sir William Howe.jpg
Født10. august 1729
England
Død12. juli 1814 (84 år)
Plymouth
Gravlagt Twickenham
Far Emanuel Howe, 2nd Viscount Howe
Mor Charlotte Howe, Viscountess Howe
Søsken George Howe, 3rd Viscount Howe, Richard Howe
Utdannet ved Eton College
Beskjeftigelse Politiker, militær, militær offiser
Parti Whig
Nasjonalitet Kongeriket Storbritannia
Utmerkelser Order of the Bath

William Howe, femte vicomte Howe, (født 10. august 1729, død 12. juli 1814) var en engelsk general som var de britiske styrkers øverstkommanderende under den amerikanske uavhengighetskrigen og en av de tre brødrene Howe. Howes meritter i uavhengighetskrigen var preget av det mislykkede forsøket på å ta Boston og den vellykkede erobringen av New York og Philadelphia, selv om sistnevnte gikk på bekostning av det kostbare tapet i slaget ved Saratoga som skulle trekke Frankrike inn i krigen. Han ble adlet etter sin suksess i 1775 og ble dermed Sir William. Han arvet visegrevskapet først etter sin brors død i 1799.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

William Howe ble født i England som den tredje sønnen av Emmanuel Howe, den andre visegreven Howe, og Mary Sophia, datter til Sophia Charlotte von Platen-Hallermund, baronesse Kielmansegge og grevinne av Darlington, en halvsøster av kong Georg I. Denne forbindelsen med tronen kan ha hjulpet karrierene til alle de tre sønnene, men alle var også svært dyktige offiserer. Williams eldste bror var general George Howe, tredje visegreve Howe, som ble drept ved Ticonderoga i 1758. Den andre broren var admiral Richard Howe som sluttet seg til ham i Amerika under revolusjonen.

Offiser[rediger | rediger kilde]

Wlliam Howe trådte i en alder av 17 år inn i den engelske hær, ved at han i 1746 kjøte seg et kornettpatent hos Duke of Cumberland's Dragoons. Slik var det vanlig på den tid. Året etter kjempet han som løytnant i Flandern under den østerrikske arvefølgekrig. Etter krigsslutt gikk han over til 20. Regiment of Foot, der han ble venner med James Wolfe.

Tjeneste undersyvårskrigen i Nordamerika, Frankrike, Cuba[rediger | rediger kilde]

Howe deltok som oberstløytnant i syvårskrigen i Nordamerika 1759-1763 og utmerket seg under sin venn Wolfes befal ved overdådig tapperhet i stormingen av Abrahamshøydene utenfor Québec den 13. september 1759.

William Howe, 5. visegreve Howe.

Hans mot og fremgang gjorde at han så ble forfremmet til [[brigadegeneral]. Ytterligere ry vant han veed erobringen av Montreal under Jeffrey Amhersts kommando, før han vendte tilbake til Europa.

I 1761 var Howe med på erobringen av Belle-Île ved en franske atlanterhavskysten. I 1762 var han generaladjutant for de sytykher som erobret Havana.

Politiker[rediger | rediger kilde]

I 1772 ble Howe valgt for Nottingham til Underhuset, Slikt var ikke uvanlig – ved valgene i 1761 ble for eksempel over 60 arm´roffiserer valgt inn i Underhuset.

Dom regel støttet Howe koloniene: Han stemte mot tvangslovene (Intolerable Acts) om undertrykkelse av de amerikanske kolonie og forsiket i 1774 sine velgere at han aldri mer skulle gå inn i aktiv tjeneste for å kjempe mot amerikanerne. Men da tiden kom og kong Georg III kalte ham, dro han likefullt nettopp til Amerika.

Den amerikanske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Kort før den amerikanske revolusjonskrigens utbrudd kom Howe, som i 1772 var blitt forfremmet til generalmajor, til Boston (mars 1775) med forsterkninger til general Thomas Gage og førte befalet over regjeringsstyrkene i et av de første væpnede sammenstøtene, ved Bunker Hill den 17. juni samme år, der han etter en hard strid beseiret insurgentenes friskarer.

Han ble kort derpå generalløytnant og befalshavende over de britiska styrkene i de gamle koloniene, var over vinteren omringet i Boston, som han ble nødsaget til å rømmr i mars 1776. Men han gikk etter å ha fått forsterkninger fra England til angrep: Kan sted i land på Long Island i august, slo der George Washington, inntok New York (15. september) og vant den 28. oktober en ny seier ved White Plains.

Hans ekspedisjon med flåten til Chesapeake Bay i 1777 førte til seieren ved Brandywine (11. september) og erobringen av Philadelphia, etter at Howe hadde lagt sin hær i en fast leir ved Germantown (26. september), der han i oktober slo tilbake Washingtons angrep.

På grunn av tvister med myndighetene i hjemlandet bad Howe allerede samme høst om avskjed, og overgav i mai 1778 befalet til general Henry Clinton og reiste hjem.

Senere virke[rediger | rediger kilde]

Som medlem av Underhuset (1758-80) opptrådte han ofte i amerikanske spørsmål. Han ble i 1793 general, var distriktsbefalshaver i forskjelige deler av England og arvet ved broren Richards død 1799 tittelen viscount Howe.