James Wolfe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
James Wolfe

James Wolfe (født 2. januar 1727 i Westerham, Kent, England, død 13. september 1759 i Québec, Ny-Frankrike) var en offiser (general) i den britisk hæren, kjent for opplæringsreformene sine, men mest kjent for seieren over franskmennene i Canada i Ny-Frankrike og opprettelsen av det britiske styret deretter. Han var sønn av en utmerket general og gikk inn i militærtjeneste i ung alder, og var tidlig i krig på kontinentet under den østerrikske arvefølgekrig. Han tjente i Flandern og Skottland, der han tok del i handlingene mot jakobittaropprøret. Han gjorde det godt, men da freden kom i 1748 var han de neste åtte årene i garnisonstjeneste i Det skotske høylandet.

Da sjuårskrigen brøt ut i 1756 ga det Wolfe nye muligheter for avansement. Han tok del i det mislukkede raidet på Rochefort i 1757 ledet av William Pitt, som utpekte han til nestkommanderende under erobringen av Louisbourg. Etter at denne operasjonen ble en suksess ble han kommandant over en styrke som skulle seile opp St. Lawrence-elven for å ta Québec. Etter ei lang beleiring slo Wolfe den fransk styrke under Montcalm og de britiske styrkene kunne ta byen. Wolfe ble drept under slaget av fransk geværild.

Wolfe ble kjent etter han døde for erobringen av Quebec i 1759 og han ble et ikon for den britiske seieren i sjuårskrigen og områdene de tilegnet seg da.