William Gilbert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
William Gilbert, fra forsida av De Magnete

William Gilbert eller William Gylberde (født 24. mai 1544, død 10. desember 1603) var en engelsk lege og fysiker.

Han ble født i en relativt velstående familie i Colchester, og fikk utdanning ved St. John's College i Cambridge. Etter avslutta medisinstudier åpna han praksis i London. Han ble medlem og seinere (fra 1600) president i Royal College of Physicians – det organet som regulerte medisinpraksis i London og omegn. Han var lege for både Elisabeth I og Jakob I. Gilbert levde hele livet ugift. Han døde av byllepest.

I 1600 publiserte Gilbert verket De Magnete, Magneticisque Corporibus, et de Magno Magnete Tellure (Om magneten og magnetiske legemer, og om den store magneten Jorda), som raskt ble et standardverk over hele Europa om elektriske og magnetiske krefter. I dette verket beskriver han sine eksperimenter med en kuleforma magnet, som han ga betegneslen terrella.

Til tross for at europeere i lang tid hadde foretatt lange sjøreiser over åpent hav, var kunnskapene om magnetisme dårlige, og Gilberts funn fikk stor praktisk betydning. Gilbert utførte eksperimenter over en rekke tradisjonelle forestillinger om magnetisme, og viste at det meste ikke stemte med virkeligheten. En utbredt oppfatning innafor vitenskapen var at det var Polarstjernen som fikk krystaller av magnetjernstein til å orientere seg når de ble lagt på en vannflate. Gilbert var en av de første som utførte virkelige naturvitenskapelige eksperimenter – til forskjell fra tidligere tiders naturfilosofer – og banet på den måten veg for moderne naturvitenskap.

Gilbert kom til at at det var Jorda sjøl som var opphav til magnetismen. Han sammenlikna magnetens polaritet med Jordas polaritet, og bygde opp en omfattende magnetismefilosofi over denne analogien: Magnetismen var Jordas sjel, og som den roterer om sin egen akse, ville enhver kuleforma magnet gjøre det når den ble orientert langs jordaksen.

De Magnete kom på samme tid som Nikolaus Kopernicus arbeidet med en revisjon av kosmologien, og både Copernikus, Galileo Galilei og Johannes Kepler dro nytte av Gilberts eksperimenter.

Gilbert var den første som trakk et klart skille mellom magnetisme og raveffekten, det vil si statisk elektrisitet. Den siste kraften gav han navnet elektrisitet, etter det greske ordet for rav – elektron.

Flere av Gilberts upubliserte og ufullendte verk ble utgitt i 1651 av hans yngre halvbror under tittelen De Mundo Nostro Sublunari Philosophia Nova (Ny filosofi om vår jord under månen). Dette var imidlertid et verk som fikk liten innflytelse.

Enheten for magnetisk potensialdifferens, gilbert (Gb), er oppkalt etter William Gilbert.