Wanda Rutkiewicz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Wanda Rutkiewicz
Wanda Rutkiewicz, Góry Sokole, fot. Seweryn Bidziński.jpg
Født4. februar 1943
Plungė
Død13. mai 1992[1] (49 år)
Kanchenjunga
Utdannet ved Wrocław University of Technology
Beskjeftigelse Oppdagelsesreisende, Himalayan mountaineer, fjellklatrer
Nasjonalitet Polen
Utmerkelser Ridder av ordenen Polonia Restituta (1979)[2], Sitara-i-Imtiaz (1991)[2], Medal for exceptional sports achievements[2], Albert Mountain Award (1994)[3], Kalos Kagathos[4]

Wanda Rutkiewicz (egentlig Wanda Rutkiewicz-Błaszkiewicz; født 4. februar 1943 i Plungė i dagens Litauen[5]; savnet 12. mai 1992Kanchenjunga) var en polsk fjellklatrer som regnes til de viktigste kvinnelige klatrerne på 1900-tallet.

Liv og klatrekarriere[rediger | rediger kilde]

Rutkiewicz var utdannet elektroingeniør ved det tekniske universitetet i Wrocław.

I attenårsalderen begynte hun å klatre for alvor, først i Høye Tatra, noen år senere i Alpene og Norge. I 1973 gjennomførte hun som første kvinne en vinterbestigning av Eigers nordvegg, senere var hun aktiv i Himalaya. Hun ble første europeiske kvinne på Mount Everest (1978) og første kvinne på K2 (1986).[6]

Rutkiewicz gjorde sitt tredje forsøk på Kanchenjunga (8 586 moh) i mai 1992, men en skade hindret framdriften under toppforsøket, og hun ble hengende etter Carlos Carsolio, som hun gikk sammen med. Carsolio nådde derfor toppen alene, og under nedstigningen traff han henne på 8 300 moh mens hun forberedte nattens bivuakk. Hun manglet sovepose, kokeapparat, vann og mat, likevel var hun fast bestemt på å nå toppen, og forhørte seg med Carsolio om vansker og detaljer langs ruta. Dette var siste gang Wanda Rutkiewicz ble sett i live.

Carsolio, som ventet tre dager på henne i toppleiren, sa senere om hendelsen: «Sannsynligvis burde jeg overtalt henne til å bli med meg ned igjen. Men hun tenkte slett ikke slik, var bare konsentrert om toppen. Det var hennes tredje forsøk på Kanchenjunga, og hun klarte ikke tanken på flere nederlag, hun visste eksakt hva hun bega seg ut på! Og jeg hadde verken fysisk eller moralsk kraft til å kreve at hun ble med meg.»[7][8]

Rutkiewicz sa om seg selv: «Alle forsøk på å innskrenke min uavhengighet betrakter jeg som en aggresjon, som jeg i stedet for å bøye meg for, reagerer på med stahet.»[9][10]

Bestigninger i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • 1968 Trollryggen, Norge – første kvinneteam
  • 1970 Pik Lenin (7 134 moh), Pamir
  • 1971 Triglav - nordveggen (med Siri Melchior)
  • 1972 Noshaq (7 492 m), Hindu Kush
  • 1973 ledet hun som første kvinne en vinterbestigning av Eigers nordvegg.
  • 1975 besteg hun som leder en kvinneekspedisjon til Gasherbrum III (7 952 m).
  • 1978 Matterhorns nordvegg, første kvinneteam vinterstid
  • 1978 besteg hun som første kvinnelige polakk og tredje kvinne i verden Mount Everest (8 848 m).
  • 1979 Grand Capucin-østveggen
  • 1981 Elbrus (5 642) om vinteren
  • 1982 ledet hun en kvinneekspedisjon til K2 (8 611). De mislyktes, det gjorde også et nytt forsøk i 1984.
  • 1985 besteg hun Aconcagua (6 959 m) i alpinstil.
  • 1985 besteg hun sammen med Anna Czerwińska og Krystyna Palmowska som første kvinneteam Nanga Parbat (8 125 m).
  • 1986 sto hun som første kvinne og første polakk på toppen av K2.
  • 1987 besteg hun Shishapangma (8 027) i en gruppe med Jerzy Kukuczka.
  • 1989 besteg hun Gasherbrum II (8 035) med en kvinneekspedisjon. Filmen Die Schneefrauen ble spilt inn i den anledningen.
  • 1990 var Rutkiewicz på vei til Makalu og besteg Gasherbrum I (8 080).
  • 1991 besteg hun Cho Oyu (8 188) og Annapurna (8 091), begge alene.
  • 1992 forsvant hun på Kanchenjunga (8 586).

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

  • seks utmerkelser fra den polske stat for ekstraordinære sportslige prestasjoner
  • 1988 Pris under filmfestivalen i Graz for filmen K2-Requiem
  • 1988 Raichle-Abenteuer-Preis
  • 1989 Victor of Adventure, Frankrike
  • 1990 Match d’ore, Paris
  • 1990 Minerva della donna, Italia
  • 1991 Republikken Pakistans Sitara-i-Imtiaz-orden for fremragende klatreprestasjoner
  • 1994 King Albert Mountain Award posthumt

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gertrude Reinisch: Wanda Rutkiewicz. Karawane der Träume. Bergverlag Rother, München 1998, ISBN 3-7633-7043-9.
  • Luisa Francia: Der untere Himmel. Frauen in eisigen Höhen. München 2000, ISBN 3-612-26740-X.

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://winterclimb.com/climbing-base/item/29-wanda-rutkiewicz
  2. ^ a b c http://3pdh.pruszkow.zhp.pl/wandarutkiewicz.html
  3. ^ http://www.king-albert-foundation.ch/award-winners/26-wanda-rutkiewicz
  4. ^ https://sport.onet.pl/pilka-nozna/krakow-wreczono-medale-kalos-kagathos/nw97bn7
  5. ^ Wanda Rutkiewicz (1943–1992), bergfieber.de
  6. ^ Gabriele Müller-Klomfar: «Spröde Diva der Berge», Wiener Zeitung 12. februar 1999, besøkt 18. februar 2016
  7. ^ «Wahrscheinlich hätte ich sie überreden sollen, mit mir abzusteigen. Aber sie dachte gar nicht daran, war nur auf den Gipfel konzentriert. Es war ihr dritter Versuch am Kantsch und sie wollte keine Niederlage mehr einstecken, Sie wusste genau, worauf sie sich einließ! Und ich hatte weder die physische noch die moralische Kraft zu verlangen, dass sie mit mir ging.»
  8. ^ Reinisch s. 181 f.
  9. ^ «Alle Versuche, meine Unabhängigkeit einzugrenzen, betrachte ich als Aggression, auf die ich mit Sturheit reagiere, anstatt mich zu beugen.»
  10. ^ Reinisch s. 27

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]