Vildanden (1963)

Vildanden
	Wenche Foss som spiller Gina Ekdal, her på et bilde fra 1959
	Generell informasjon
Sjanger	Drama
Utgivelsesår	4. mars 1963 (Norge)
Prod.land	Norsk
Lengde	105 min.
Språk	Norsk
Aldersgrense	12 (Norge)
	Bak kamera
Regi	Tancred Ibsen
Produsent	Egil Monn-Iversen
Manusforfatter	Tancred Ibsen
Basert på	Henrik Ibsens skuespill Vildanden
Musikk	Egil Monn-Iversen
Sjeffotograf	Mattis Mathiesen
Klipp	Knut Andersen; Knut Bohwim; Tancred Ibsen
	Foran kamera
Medvirkende	Henki Kolstad; Wenche Foss; Lars Nordrum; Kjersti Dalbye
Prod.selskap	Teamfilm A/S; Norsk Film A/S
	Eksterne lenker
	IMDb · Norsk Filmografi

Vildanden er en norsk film fra 1963, regissert av Tancred Ibsen og basert på hans bestefars, Henrik Ibsen, skuespill Vildanden fra 1885.

Handling[rediger | rediger kilde]

Gregers Werle oppsøker sin ungdomsvenn, fotograf Hjalmar Ekdahl, for å be ham komme på en herremiddag, som hans far - grosserer Werle - gir i samband med sønnens hjemkomst fra Høydalsverket, der han har levd de seneste seksten, sytten årene.

Hjalmars far, gamle løytnant Ekdahl, var tidligere medeier i verket. Under uheldige omstendigheter ble han fradømt medeierskapet, straffedømt og satt på festningen - mens grosserer Wehle fortsatte med driften. Grossereren har i tiden etter skandalen sørget for familien Ekdahl gjennom å legge til rette Hjalmars utdannelse, noe han er ubeskrivelig takknemlig for.

Hjalmars liv er makelig og sorgløst. Han er henrykt over sin uegennyttige hustru, Gina, deres 14 år gamle datter Hedvig samt leiligheten med de prektige ytrerom. Hjalmar og hans far oppførte en skog av gamle juletrær på loftet ved siden av leiligheten. Der bor også Hedvigs villand. Den fikk hun etter at grossereren hadde skadeskutt den.

Gregers kan ikke utstå farens handlemåte overfor familien Ekdahl, slik han - etter Gregers' oppfatning - har latt den forfalle. Gregers synes at faren hadde en minst like stor skyld i saken som fradømte gamle Ekdahl hans andel i Høydalsverket - og som gav Werle retten på sin side. Gregers er også kjent med at faren i sin tid la seg etter Hjalmars hustru, Gina, da hun som ugift tjente i huset.

Gregers øyner en livsoppgave som han kan leve for. Han vil åpne Hjalmar Ekdahls øyne for sannhetens kjensgjerninger og etablere et sant ekteskap. Mot denne bakgrunnen avviser Gregers tilbudet fra faren om kompaniskap i firmaet og flytter hjemmefra, over til Hjalmar, i et rom som står ledig til utleie. Gregers avslører for Hjalmar sannheten om hans ekteskap, om farens innflytelse og usle opptreden.

Det kommer til et oppgjør mellom Hjalmar og Gina, ettersom hun ikke har sagt noe om sin forbindelse med grossereren før. Hjalmar hater alt som grosserer Werle måtte være opphav til; farens forbindelse med bokholder Gråberg på Werles kontor, Hedvigs villand og Hedvig selv. Han begynner å tvile på om han er hennes far.

Doktor Relling bor sammen med en forhenværende huslærer, kandidat Molvig, i etasjen under Hjalmar. Doktoren avslører Gregers' rettskaffenhetsfeber for ham. Relling er av den mening at Gregers ikke er sykere enn folk flest, men at han likevel er i stand til å gjøre en ulykke, først og fremst på Hedvig i hennes vanskelige alder.

I motsetning til Gregers' ideale krav står doktor Rellings moralske prinsipp. Han har sørget for å holde livsløgnen oppe i de personene som han bor i hus med og har gjort Molvig djevelsk for at han ikke skal bukke under. Hjalmar har vært lykkelig i troen på sine anlegg som oppfinner.

Hjalmar skyver Hedvig brutalt fra seg. Gregers makter å påvirke jenta til å ofre det kjæreste hun eier, villanden, som et bevis på hvor glad hun er i ham. I fortvilelse ofrer Hedvig seg selv og skyter seg på loftet.^[1]

Anmeldelse[rediger | rediger kilde]

Sven Krohns anmeldelse kom på trykk i Aftenposten 5. mars 1963. Han spurte om Lars Nordrum noensinne har gjort en finere innsats enn som den farlige idealisten Gregers Werle i denne filmen. Krohn mente også at Wenche Foss i rollen som Gina griper oss om i hjerteroten i sjelden grad og at det er en verdighet over Henki Kolstads tolkning av Hjalmar Ekdahl.

Han hadde imidlertid en del innvendinger:

Idag kan man trylle med kamera - man kan se og oppleve og være med i langt større og friere grad enn fra salen enn i et teater. Det har ikke Tancred Ibsen villet ta oss med på i denne filmen. Og det er efter min mening svakheten i denne i og for seg sobre og betagende Ibsen-forestillingen. Tancred Ibsen - filmkunstneren her i landet - som aldri har vært redd for å gå egne veier, har i ærefrykt for det originale lagt for store bånd på seg selv.