Västerbottenekspedisjonen

Skisse over området mellom Umeå og Ratan

Västerbottenekspedisjonen er betegnelsen på en svensk kombinert styrke (hær og marine) under finskekrigen (1808–1809). Sverige hadde mistet hele den finske delen av riket og russiske soldater hadde invadert det nordlige Sverige. Under kommando av admiral Johan af Puke ble ekspedisjonen iverksatt i august 1809 for å forsøke å avskjære retrett- og forsyningsveier for den russiske arméen i det sørlige Västerbotten. Den russiske styrken (ca 9 000 soldater) under kommando av general Nikolaj Kamenskij skulle tvinges til kapitulasjon. Den svenska regjeringen ville derved ha en bedre posisjon ved de kommende fredsforhandlingene, enn de vilkår som den russiske tsaren tilbød.

Avgjørende for Västerbottenekspedisjonens suksess var et koordinert angrep med den svenske nordre arméen fra sør. Dette lyktes ikke og ekspedisjonen ble slått tilbake i slaget ved Sävar og trefningen ved Ratan, de siste slag på svensk jord.

Bakgrunn

Kystarméen i Roslagen, under kommando av general Gustaf Wachtmeister, skulle, forsterket til omkring 7 500 mann, med 16 feltkanoner, utgjøre landstigningsstyrken. Den 8. august 1809 avseilte transportflåten med styrken ombord til Härnösand, hvor den ankom den 13. august. På plass der var allerede admiral af Puke, general Wachtmeister samt øverstkommanderende for den ved Öreälven stående såkalte nordre arméen (opprinnelig omkring 4 200 mann), general Fabian Wrede og øverstkommanderende for den ene av denne armés to grupper, som da befant seg i anmarsj fra Jämtland, general Georg Carl von Döbeln. Etter avholdt krigsråd besluttet admiral af Puke, på Döbelns anbefaling, at Wachtmeisters armé skulle landsettes ved Ratan, 50 km nord for Umeå.

Styrken settes inn

Den 15. august avseilte så orlogsflåten fra Härnösand, (to linjeskip og en fregatt), skärgårdsflottan og transportflåten, tilsammen 95 fartøy, til Ratan, dit ankomsten tross usikre sjøkart og tåke skjedde allerede dagen etter på ettermiddagen (om lag 400 km på 37 timer). På grunn av tåken kunne landstigningen ikke skje før den 17. august. Samme dag på formiddagen rykket oberst Gustaf Olof Lagerbring med fortroppen fram till passet ved Djäkneboda (ved hjelp av en snarvei gjennom skogen) 6 km vest om Ratan. Han overrasket og fordrev en overlegen russisk styrke, hvorpå veien sørover lå åpen for den svenske styrken.

Slaget ved Ratan

Med bakgrunn i (den feilaktige og senere dementerte) meldingen om at en russisk styrke på 2 000 mann var i anmarsj nordfra, avga Wachtmeister omkring 800 man og to kanoner til Bygdeå for å gi ekspedisjonen ryggdekning. Hovedgruppen – omkring 5 000 stridende og 10 kanoner (fire haubitser hadde av mangel på hester blitt satt igjen ved Ratan) – satte seg i marsj mot Umeå, hensikten var å nå byen snarest mulig. Den 18. august på morgenen hadde styrken nådd til Sävar, 20,2 km fra Umeå.

På grunn av «säkra och tillförlitliga underrättelser» at Kamenskij hadde samlet sin styrke på venstre strandbredd av Umeälven (hvilket ikke var tilfelle) sendte general Wachtmeister oberst Lagerbring til Ratan for å få nye ordre fra admiral Johan af Puke og lå uvirksom med arméen ved Sävar hele dagen i påvente av Lagerbrings ankomst. General Kamenskij hadde imidlertid etterlatt nærmere 3 000 mann mot Wrede, som da ikke disponerte mer enn omkring 2 000 mann, og med sin hovedstyrke (omkring 5 000 mann stridende samt åtte kanoner og haubitser) satte han seg i marsj nordover mot Wachtmeister. Den 18. august på aftenen nådde han det av et russisk detasjement besatte Umeå og fortsatte, etter en kortvarig strid med svenske kanonsjalupper (som hadde seilt opp Umeälven) på natten marsjen mot Sävar. Der angrep han følgende morgenen overraskende den svenska forpoststillingenen på høyden Krutbrånet, vest for Sävarån.

I stedet for å oppta striden i hovedstillingen øst for elven eller med samlede krefter offensivt gå fram mot fienden, sendte general Wachtmeister på et tilsynelatende planløst sett frem den ene bataljonen etter den andre for å forsterke forpostene. Det medførte at den svenske styrken ble slått, del for del. Den intense og på begge sider svært tapsfylte striden endte med, at Wachtmeister, etter en rapport om at russerne truet hans venstre flanke, og redd for å bli omringet og avskåret fra retrettveien, klokken 15 gav ordre om retrett, på tross av at han hadde over 1 500 mann ubrukte tropper.

Nærmere 11 på kvelden ankom den svenske styrken til Djäkneboda. På tross av at passet lå mellom to sjøer og derved kunne holdes mot en betydelig større styrke – det har blitt kalt «Nordens Thermopylene» – anså Wachtmeister det ikke tilrådelig å ta opp kampen der, «emedan ... fienden med hela sitt infanteri kunde på en halv mils skogsväg avskära all retraite» (til Ratan), uten fortsatte tilbaketoget til Ratan, dit den svenske styrken ankom følgende morgen. Russerne, som langsomt fulgte etter, gikk samme dag på ettermiddagen til angrep mot svenskenes forsvarsstillinger, men ble slått tilbake med betydelige tap, hovedsakelig forårsaket av beskytningen fra fartøyenes kanoner.

Angrepet ble ikke gjenopptatt den 21. august. Forhandlinger om våpenhvile ble innledet med Kamenskij. Disse ledet ikke til noe resultat, men den 22. august på morgenen ble troppene innskipet (på af Pukes ordre), uten at det kom til strid, hvoretter flåten den 23. august avseilet til Umeå, og Kamenskij, som så seg tjent med å forkorte sine lange forsyningslinjer, fortsatte tilbaketoget til Piteå.

Etterspill

Slik sluttet «ekspedisjonen til Västerbotten» og med det de siste større kamphandlinger på svensk territorium. Wachtmeisters handlinger har i ettertid blitt skarpt kritisert, men grunnlaget for ekspedisjonens nederlag må også tilskrives det uheldige valget av en admiral til øverstkommanderende, noe som i høy grad kompliserte ledelsen av operasjonen.

Dårlig koordinering mellom hæren og flåten, ekspedisjonens mangel på kavaleri og transport for kanonene, som ikke kunne benyttes, da de som mest behøvdes, samt ikke minst kongens direktiv til Wachtmeister om å «spara armén», som førte til svært stor forsiktighet i ledelsen, noe som sto i sterk motsetning til general Kamenskijs målbevisste og energiske krigføring. Aldeles uten følger ble ekspedisjonen dog ikke, da det gjennom den ble befridd en stor del av Västerbotten (området mellom Öre älv og Jävreån) fra fienden.

Det var først med krigen 1808-09 at regionen Bottenviken ble rammet militært, om man ser bort fra russerherjingene. I samband med krigshendelsene innså man at Västerbottens län var for stort og vanskelig å administrere, derfor ble Norrbottens län opprettet, først med Piteå og fra 1856 med Luleå som residensby.

Litteratur

• Hårdstedt, Martin, Finska kriget 1808 – 1809 Prisma (2006) ISBN 9151841010
• Hornborg, Eirik, När riket sprängdes, Holger Schildts Förlag, Helsingfors (1955)
• Sandström, Allan, Sveriges sista krig, Bokförlaget Libris, Örebro (1994)
• Nordensvan, Carl Otto, Finska kriget 1808-09 (1898) digitalisert utgave hos prosjekt Runeberg

Eksterne lenker

• Om Västerbottenekspedisjonen, fra Nordisk familjebok