Hybridkrigføring
Hybridkrigføring, eller sjette generasjons krigføring, er en type krigføring som karakteriseres av en kombinasjon av tradisjonelle militære, irregulære og sivile metoder, og som utnyttes mot ett felles mål i alle ulike kjeder av en konflikt. Åpne og skjulte innslag kombineres vanligvis i hybridkrigføring, og kan blant annet inkludere følgende:[1][2]
- Regulære militære avdelinger, slik som arméavdelinger, flyvåpen og marine
- Spesialstyrker
- Irregulære avdelinger, for eksempel en væpnet milits
- Stiftelse eller understøttelse av uro i andre land, for eksempel via separatistbevegelser eller politisk opposisjon
- Psykologisk krigføring og informasjonsoperasjoner
- Økonomisk krigføring, som handelsblokader og embargo
- Elektronisk krigføring
- Dataangrep
- Diplomati
Begrepets bruk[rediger | rediger kilde]
Begrepet hybridkrigføring fikk større spredning utenfor militærstrategiske kretser etter konflikten i det østlige Ukraina brøt ut i 2014.[2] Mange NATO-land, spesielt de med russiskspråklig befolkning, uttrykte i forbindelse med dette uro for selv å bli utsatt for hybridkrigføring fra Russland. Disse landene mente at NATO må bli bedre på å forsvare seg mot hybridkrigføring.[3]
Det er blitt hevdet at hybridkrigføring i bunn og grunn ikke er et nytt fenomen innen krigføring, men at begrepet hybridkrigføring, eller «hybride trusler», er anvendbart for å poengtere en økt kompleksitet i trusselbildet i forbindelse med konflikter.[1] Andre forskere har derimot hevdet at begrepet bygger på manglende kunnskap og leder til unødvendig forvirring.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b National Defense: Hybrid Warfare, Government Accountability Office, GAO-10-1036R, 2010-09-10
- ^ a b Hybrid Warfare: Who Is Ready? i Munich Security Report 2015 Arkivert 7. februar 2015 hos Wayback Machine., s. 34-35
- ^ Deterring hybrid warfare: a chance for NATO and the EU to work together?, NATO Review, 2014
- ^ (4). 2017 http://journals.lub.lu.se/index.php/st/article/view/16443/14897.