Hybridkrigføring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Hybridkrigføring, eller sjette generasjons krigføring, er en type krigføring som karakteriseres av en kombinasjon av tradisjonelle militære, irregulære og sivile metoder, og som utnyttes mot ett felles mål i alle ulike kjeder av en konflikt. Åpne og skjulte innslag kombineres vanligvis i hybridkrigføring, og kan blant annet inkludere følgende:[1][2]

Begrepets bruk[rediger | rediger kilde]

Begrepet hybridkrigføring fikk større spredning utenfor militærstrategiske kretser etter konflikten i det østlige Ukraina brøt ut i 2014.[2] Mange NATO-land, spesielt de med russiskspråklig befolkning, uttrykte i forbindelse med dette uro for selv å bli utsatt for hybridkrigføring fra Russland. Disse landene mente at NATO må bli bedre på å forsvare seg mot hybridkrigføring.[3]

Det er blitt hevdet at hybridkrigføring i bunn og grunn ikke er et nytt fenomen innen krigføring, men at begrepet hybridkrigføring, eller «hybride trusler», er anvendbart for å poengtere en økt kompleksitet i trusselbildet i forbindelse med konflikter.[1] Andre forskere har derimot hevdet at begrepet bygger på manglende kunnskap og leder til unødvendig forvirring.[4]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b National Defense: Hybrid Warfare, Government Accountability Office, GAO-10-1036R, 2010-09-10
  2. ^ a b Hybrid Warfare: Who Is Ready? i Munich Security Report 2015 Arkivert 7. februar 2015 hos Wayback Machine., s. 34-35 Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «MSC 2015» er definert flere steder med ulikt innhold
  3. ^ Deterring hybrid warfare: a chance for NATO and the EU to work together?, NATO Review, 2014
  4. ^ (4). 2017 http://journals.lub.lu.se/index.php/st/article/view/16443/14897.