Typologi (teologi)

Side fra en Biblia pauperum fra 1400-tallet; i midten: *Bebudelsen*, til venstre Eva, til høyre Gideon ^[1]

Typologi (fra gresk typos «form», «mønster», «preg» + logos «ord», på latin figura) er i kristen teologi og bibelsk exeges (forklaring) læren om overensstemmelser mellom Det gamle testamente og Det nye testamente. Tanken er at Gud lot hendelser i Det gamle testamente skje på et slikt vis at de var forutsigelser for hva som kom til å skje med Jesus Kristus. Typologi er således en form for profeti i handling. Begrepet er i slekt med erstatningsteologi som ser Guds forhold til de kristne som enten er «erstatningen» eller «oppfyllelsen» eller «fullføringen» av det løfte som Gud ga jødene (eller israelittene). Teorien begynte med de tidlige kristne, som selv var jøder, men fikk størst utbredelse i høymiddelalderen, og fortsatte deretter å være populær, særlig i kalvinismen etter den protestantiske reformasjonen, men har i senere perioder fått mindre uthevelse.^[2]

Læren om typologien hevder at hendelser Det gamle testamente eller utsagn er «typer» som danner mønstre av aspekter av Jesus og hans åpenbaring, og som kan oppfattes som «antityper» til hver type. De tidlige kristne i sin betraktning av Det gamle testamente hadde behov for å avgjøre dens rolle og hensikt for dem, gitt at den kristne åpenbaring og «den nye pakten» kunne bli betraktet som erstattet, og mange spesifikke bibelske regler og krav som i bøker som i Tredje Mosebok ble ikke lenger fulgt.^[3]

Jesus selv anvendte dette synet. Han sier eksempelvis at han må opphøyes (det vil si på korset), på samme måte som Moses opphøyde kobberslangen i ørkenen.^[4]; og at han må være jordens indre (være død) i tre dager og tre netter på samme måte som Jona var i den store fiskens buk i tre dager og tre netter.^[5]

Typologien var således viktig for den tidlige kirkens forsøk på å forstå hvem Jesus var og hva han hadde gjort. Den fikk dermed også en betydning for teologien i historien. Typologi er også en teori om historie, ved å se hele historien til det jødiske og kristne folk som formet av Gud, med hendelser innenfor fortellingen som skjedde som symboler for senere hendelser – i denne rollen er Gud ofte sammenlignet med en forfatter som benyttet faktiske hendelser istedenfor fiksjon for å forme sin fortelling.^[6]