Bergkrystall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bergkrystaller skapt gjennom krystallisering i kontakt med en annen bergart.
Bergkrystall.

Bergkrystall er betegnelsen på klare og gjennomsiktige krystaller av kvarts. De er vanlige i hydrothermale ganger, der varmt vann på flere hundre grader med oppløste mineraler har strømmet gjennom sprekker og hulrom i bergarten og dannet utfellinger av kvarts og andre mineraler. I disse såkalte drusene i berget er krystallene blitt dannet som geometriske søyler.

Bergkrystall er en pryd- og smykkestein, men er ganske vanlig i Norge og ikke særlig verdifull. Den ble brukt i steinalderen, men det er vanskelig å fastslå i hvilket omfang. Man har ved utgravninger funnet redskaper av bergkrystall. Senere i vikingtiden ble bergkrystall slipt og brukt som perler og amulettsteiner. 

Den romerske vitenskapsmannen Plinius den eldre trodde bergkrystall var permanent, frosset is. Etter renessansen ble bergkrystall omfattet med støre interesse på grunn av sin evne til å splitte lys i spektrum i 60° vinkel. Industriell produksjon av produkter utfra kvarts og bergkrystall har foregått i et par hundre år.

Noen steder er krystallene lange og smale, andre steder er de tykke og korte, ved noen forekomster har krystallene karakteristiske striper på overflaten, eller bestemte flater er redusert eller fremhevet. Slik får de en særpreget form fra sted fordi trykk, temperatur og kjemiske forhold varierer. Krystaller kan vokse seg store når de får god tid på seg til å størkne. Ofte har store krystaller grodd i veldig mange omganger da de har fått ny "næring" - mer supervarmt vann som kvarts er løst opp i. Man kan se dette på fantomkrystaller, der man kan se at det er en eller flere krystaller inne i en krystall. Ofte kan bergkrystaller også ha særegne inneslutninger, som for eksempel tynne nåler av rutil som ligger på kryss og tvers inne i krystallene.

Funn[rediger | rediger kilde]

I Norge er bergkrystall funnet på en rekke lokaliteter, som Bardu, Drammen, Evje, Halden, Hardangervidda, Hattfjelldal, Haukelifjell, Lierne, Norefjell, Tinn og Valdres

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Norsk steinbok: norske mineral og bergartar av Torgeir T. Garmo, Universitetsforlaget, 1995