Transgenerasjonelt traume

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Transgenerasjonelt traume (eng. transgenerational trauma, pl. transgenerasjonelle traumer) er ideen som foreslår at effekten traumer kan bli overført mellom generasjoner (se avsnitt "Epigenetisk arvegang"). Ideens hypotese dveler rundt observasjonen at etter en generasjon har opplevd et alvorlig traume, kan effektene av traumet blir overført til deres barn før de er født - muligens også før unnfangelsen. Implisert i denne ideen er antagelsen at effekten av traumer følger flere generasjoner etter hverandre. Man tror dette kan skje via komplekse biologiske mekanismer som ennå ikke er helt forstått. En foreslått mekanisme er lik de komplekse utviklingsmekanismene bak posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Funnet av molekylær-biologiske endringer i pasienter med kronisk PTSD, la et større vitenskapelig grunnlag for at langvarige stressresponser (derav traumer), kan føre til langvarige biologiske endringer og ikke bare forbigående [1][2]. Selv om det er noen studier om støtter opp under ideen om transgenerasjonelle traumer, finnes det også mange svakheter ved ideen og mye er ennå uvisst. Hittil har ingen studier på mennesker vært store nok og systematiske nok for å kunne si noe sikkert rundt ideen om transgenerasjonelle traumer. Likevel får ideen økende oppmerksomhet i dag, ikke minst i media.

Historie[rediger | rediger kilde]

Ideen om transgenerasjonelle traumer fikk først oppmerksomhet da man observerte Holocaust-overlevende og deres barn på midten av 1960-tallet. Dette skjedde i tråd med utviklingen av PTSD-diagnosen. Den første publiserte vitenskapelige artikkelen om de transgenerasjonelle effektene beskrev hvordan barna til Holocaust overlevende var så påvirket av traumer, at det kunne se ut som de selv hadde blitt eksponert [3]. Fra å initialt bli beskrevet i Holocaust overlevende, har ideen om transgenerasjonelle traumer blitt beskrevet i andre sammenhenger, som for eksempel naturkatastrofer (se avsnitt Hungersnøden i Nederland (1944-1945)), barn utsatt for traumer, barn av slaver, flyktninger og krigs-overlevende.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Det har vist seg at traumatiske opplevelser kan skape langstidsendringer, og ikke bare korte forbigående endringer, i kroppens fysiologiske og biologiske funksjon. Slike langtidsendringer involverer blant annet funksjonen i det sympatiske nervesystemet (SNS), HPA-aksen med endringer i utskillelsen av hormonene adrenalin, noradrenalin og kortisol i blodet, effekter på immunsystemet, samt hjernens nevrologiske nettverk [4][5]. Symptomene starter med den som har opplevd et traume, og kan ligne på PTSD-symptomer. Hos barn og unge kan dette innebære et stort spekter av ulike adferdsmessige og følesmessige reaksjoner som for eksempel: akutte stressreaksjoner, tilpasningsforstyrrelser, depresjon, panikktilstander, angst og psykotiske tilstander [6]. Dette i tillegg til reaksjonsmønstrene som gjennopplevelse, unngåelse og økt fysiologisk aktivering som ofte manifesterer seg hos voksne [6]. Ifølge ICD-10 kriteriene oppstår posstraumatisk stresslidelse (F43.1) som "en forsinket eller langvarig reaksjon på en belastende livshendelser eller situasjon av usedvanlig alvorlig eller katastrofal art som mest sannsynlig ville fremkalt sterkt ubehag hos de fleste" [6].

Det finnes studier som har sett på de biologiske og fysiologiske endringene til Holocaust overlevende. En av dem viste at barn av Holocaust overlevende hadde høyere prevalens av PTSD, angstlidelser og affektive lidelser når en sammenlignet de med sine foreldre [7]. En annen studie så på andre-generasjons avkom av Holocaust-overlevende, og konkluderte med at denne gruppen rapporterte en dårligere sinnsstemning sammenlignet med ikke eksponerte kontroller [8]. Flere studier har også sett på de endokrine effektene. En studie viste at avkom etter en Holocaust-overlevende mor med PTSD, var assosiert med større glukokortikoid sensitivitet [9]. Generelt har studier som har sett på transgenerasjonelle effekter vist at det finnes en assosiasjon mellom foreldre med PTSD og psykopatologi i avkom. Disse funnene har dog kommet fra små studier som har inkludert få individer. Metodologien til studiene finnes det også svakheter ved. Det er derfor for tidlig å kunne konkludere med at traumer skaper arvelige endringer som går på tvers av generasjoner. Forskeren og forfatteren bak mange av Holocaust-studiene, Yehuda, sier det slik: "the attribution of any specific epigenetic mechanisms in human studies of offspring of trauma survivors is premature at this time"[10].

Studier på dyr[rediger | rediger kilde]

En rekke dyrestudier, hovedsakelig på mus og rotter, har blitt utført for å videre forske på ideen om transgenerasjonelle traumer. Det har blitt observert at når mus eksponeres av stress, kulde og dietter med et høyt innhold av fett, kan dette føre til metabolske endringer, som også viser seg i senere generasjoner. Foreldrenes oppdragelse av deres barn kan være en måte å overføre traumatiske opplevelser (det psykiske aspektet), men dette er ikke lett å korrigere for i studier på mennesker. For å undersøke dette aspektet nærmere, har etableringen av musemodeller blitt benyttet.

Modellene på mus er ment for å kunne etterligne og gjenskape noen konsepter fra barndomstraumer i mennesker. Eksempelvis tok Mansuy et al [11] i 2001 i bruk en slik musemodell hvor musemødre ble separert fra deres avkom ved tidspunkt de ikke kunne forutse. Deretter ble de eksponert for det som for mus oppleves som stressfulle opplevelser, som det å bli forstyrret i morsrollen og måtte svømme i vann. Da musemødrene deretter fikk komme tilbake til sine barn, kunne man registrere at de hadde en tydelig endret oppførsel. I tillegg til dette registrerte forskerne at det endrede oppførselsmønsteret fulgte en generasjon til den neste. Det er viktig å merke seg at denne observasjonen, at et endret oppførselsmønster kan følge en generasjon til den neste, kan ha sin årsakseffekt i dårlige oppvekstkår på grunn av en traumatisert mor (slik som vil kunne skje i mennesker). Dette ble derfor studert videre i en ny modell. Her ble mus av det mannlige kjønn utsatt for traumer og satt sammen med kvinnelige mus som ikke hadde blitt utsatt for traumer. Da avkom ble født, ble musen av det mannlige kjønn fjernet fra buret for å ikke kunne være en del av miljøet for å kunne påvirke avkommenes oppførsel. Når avkommene hadde nådd en alder der de kunne klare seg selv, ble de individuelt flyttet til andre grupper mus for å unngå de forsterkede miljøeffektene av at søsken har opplevd den samme oppveksten. Denne prosedyren ble gjentatt opptil 6. generasjoner etter hverandre. Studien viste at man kun se endret oppførsel i avkom gjennom flere generasjoner, selv om de hadde vokst opp uavhengig av hverandre [11]. (Se artikkelen "A painful legacy" for videre beskrivelser)

Epigenetikk[rediger | rediger kilde]

Lenge trodde man at det bare var påvirkningen av ytre stimuli som kunne føre til utvikling av PTSD-diagnosen. I senere tid har man sett at PTSD har en arvelig komponent. Denne arveligheten har blitt estimert til 30-70% i studier på tvillinger[12]. Genetiske studier som ser på hele genomet under ett (også kalt Genome-wide Association Studies eller GWAS), har derimot ikke funnet noen robuste genetiske assosiasjoner til PTSD [13]. Dette indikerer at det ikke diagnosen ikke utelukkende kan forklares ut ifra det strukturelle DNA [14]. Dette danner grunnlag for hypotesen om at epigenetikk er med på å forklare psykopatologien til PTSD, og hvorfor noen har en større sårbarhet enn andre for å kunne utvikle sykdommen.

Epigenetikk, som bokstavelig betyr "i tillegg til endringer i DNA sekvensen", er studien om hvordan mekanismer kan endre uttrykket av gener, og overføre det til deres datterceller, uten at endringer skapes i selve DNA sekvensen [15][16]. Epigenetikk involverer en rekke mekanismer, eller DNA modifikasjoner, i dets regulering av arvestoffet. Dette uten at rekkefølgen på DNA sekvensen endrer seg. Noen av de kjente mekanismene er DNA metylering, histon-modifisering og RNA-interferens, hvor DNA metylering er den mest studerte. Det er dysreguleringen av disse mekanismene som er antatt kan være mekanismen bak hypotesen om transgenerasjonelle traumer.

Lenge var hovedhypotesen at transgenerasjonelle traumer kunne forklares ut ifra en læringsteori; traume-overlevende vil både ubevist og bevist lære videre til sine barn kunnskap og erfaringer fra det de har opplevd selv. Da man først observerte effekten på barna på midten av 1960-tallet, hadde man ikke noen biologiske forklaringsmodeller [2]. I senere tid har i tillegg epigenetikk blitt presentert som en modell som kan være med på å forklare bakgrunnen for transgenerasjonelle traumer.

Media[rediger | rediger kilde]

Selv om ideen om transgenerasjonelle traumer ikke hittil har fått tilstrekkelig vitenskapelig hold, har den fått mye oppmerksomhet i media. En rekke populærvitenskapelige artikler har blitt publisert, blant annet publiserte TIMES magazine i 2010 artikkelen "Be aware of your desitny" [17], New York Review of Books i 2018 "Epigenetics: The Evolution Revolution" [18] og Discover Magazine i 2015 artikkelen "Grandma's Experiences Leave a Mark on your Genes" [19].

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Yehuda, R., Koenen, K. C., Galea, S., & Flory, J. D. (2011). «The role of genes in defining a molecular biology of PTSD.». Disease markers. 30 (2-3): 67–76. 
  2. ^ a b Yehuda, R. Lehrner, A. Bierer, L. M. (2018). «The public reception of putative epigenetic mechanisms in the transgenerational effects of trauma.». Environ Epigenet. 4 (2). 
  3. ^ Rakoff VM. (1966). «Long term effects of the concentration camp experience.». Viewpoints. 1: 17–22. 
  4. ^ Morris MC, Rao U. (2013). «Psychobiology of PTSD in the acute aftermath of trauma: integrating research on coping, HPA function and sympathetic nervous system activity.». Asian J Psychiatry. 6: 3–21. 
  5. ^ Daskalakis NP, Cohen H, Nievergelt CM, Baker DG, Buxbaum JD, Russo SJ, Yehuda R. (2016). «New translational perspectives for blood-based biomarkers of PTSD: from glucocorticoid to immune mediators of stress susceptibility.». Exp Neurol. 284: 133–40. 
  6. ^ a b c Grøholt, B., Garløv, I., Weide, B., Sommerschild, H., (2015). Lærebok i barnepsykiatri. Oslo: Universitetsforlaget. s. 145. 
  7. ^ Yehuda R, Schmeidler J, Wainberg M, Binder-Brynes K, Duvdevani T. (1998). «Vulnerability to posttraumatic stress disorder in adult offspring of Holocaust survivors.». Am J Psychiatry (155): 1163–71. 
  8. ^ Weinberg MK, Cummins RA (2013). «Intergenerational Effects of the Holocaust: Subjective Well-Being in the Offspring of Survivors.». Journal of Intergenerational Relationships. 11 (2): 148–161. 
  9. ^ Lehrner A, Bierer LM, Passarelli V, Pratchett LC, Flory JD, Bader HN, Harris IR, Bedi A, Daskalakis NP, Makotkine I m.fl. (2014). «Maternal PTSD associates with greater glucocorticoid sensitivity in offspring of Holocaust survivors.». Psychoneuroendocrinology. 40: 213–20. 
  10. ^ Yehuda, R., Lehrner, A., Bierer, L. M. (2018). «The public reception of putative epigenetic mechanisms in the transgenerational effects of trauma.». Environmental epigenetics. 4 (2). «However, the attribution of any specific epigenetic mechanisms in human studies of offspring of trauma survivors is premature at this time.» 
  11. ^ a b Andrew Curry (18. juli 2019). «A painful legacy». Besøkt 6. februar 2020. 
  12. ^ Sartor CE, Grant JD, Lynskey MT, McCutcheon VV, Waldron M, Statham DJ, Bucholz KK, Madden PA, Heath AC, Martin NG, Nelson EC (2012). «Common heritable contributions to low-risk trauma, high-risk trauma, posttraumatic stress disorder, and major depression.». Arch Gen Psychiatry. 69 (3): 293–9. 
  13. ^ Duncan, L., Ratanatharathorn, A., Aiello, A. m.fl. (2018). «Largest GWAS of PTSD (N=20 070) yields genetic overlap with schizophrenia and sex differences in heritability.». Mol Psychiatry. 23: 666–673. 
  14. ^ Youssef, N. A., Lockwood, L., Su, S., Hao, G., & Rutten, B. (2018). «The Effects of Trauma, with or without PTSD, on the Transgenerational DNA Methylation Alterations in Human Offsprings.». Brain sciences. 8 (5): 83. 
  15. ^ «Epigenetics: The Science of Change» (PDF). 
  16. ^ Peschansky VJ, Wahlestedt C. (2014). «Non-coding RNAs as direct and indirect modulators of epigenetic regulation.». Epigenetics. 9 (1): 3–12. 
  17. ^ John Cloud (6. januar 2010). «Why Your DNA Isn't Your Destiny». Besøkt 6. februar 2020. 
  18. ^ Israel Rosenfield, Edward Ziff (7. juni 2018). «Epigenetics: The Evolution Revolution». Besøkt 6. februar 2020. 
  19. ^ Dan Hurley (25. juni 2015). «Grandma's Experiences Leave a Mark on your Genes». Besøkt 6. februar 2020. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Transgenerasjonelt_traume&oldid=23720941»