Toyota Prius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Toyota Prius (1997–) er en familiebil fra japanske Toyota. Den er en av de første serieproduserte hybridbiler.

Serie 1 (XW10; 1997–2003, 123 000 eks.) ble solgt i Japan og fra 2000 verden over. Den var en 4-seters sedan bygget i Toyota (Aichi) med 1,5-liters bensin- (58 hk) og 288 V elmotor (40 hk). Den hadde trinnløst gir.

Serie 2 (XW20; 2003–2009, 1,2 millioner eks.) var en noe større fem-dørs kombi (bil) med 110 hk.

Serie 3 (XW30; 2009–2015) var litt større med 1,8-liters bensinmotor og 134 hk. Den fikk variantene Plug-in hybrid (ZVW35, lade fra ladestasjon) og + Seven (XW40) med plass til sju.[1]

Serie 4 (XW50; 2015–) har designelement fra hydrogenbilen Toyota Mirai og bygges på New Global Architecture (kan kjøres raskere), og er rimeligere i drift, grunnet lavere effekt på 122 hk.[2] Som ladbar PHEV kunne den kjøres med både elmotor og generator samtidig (for høyere effekt), og varianten "Solar" kom med solceller som rakk i fem kilometer, men da uten skinn.[3]

Per juli 2015 var den solgt i 5,2 millioner eksemplarer, som er 65 % av alle hybridmotorene fra Toyota.[4]

Hybridteknologien[rediger | rediger kilde]

Toyota Prius er en såkalt serie-parallellhybrid med bensinmotor, elektrisk motor og en generator. Systemet som sørger for fremdrift i Prius (og andre Toyota/Lexus-modeller) kalles Hybrid Synergy Drive[5]. Det går ut på at bensinmotoren driver et planetgir som fordeler kraft mellom drivverket og en elektrisk generator, samt at en elektrisk motor er koblet til drivverket [1]. På grunn av planetgiret, virker bilen mest som en seriehybrid i lav fart, og går gradvis over til å operere som parallellhybrid ved økende fart. Bilen kan drives med bensinmotoren alene, el-motor alene eller ved hjelp av begge samtidig. Dette styres automatisk av bilens datasystem, men føreren kan manuelt velge å kjøre bilen ved hjelp av den elektriske motoren alene.

Den elektriske motoren drives med energi fra en batteripakke som lades via generatoren. Ved bremsing og ved kjøring i utforbakke virker også den elektriske motoren som en generator. Batteripakken kan ikke lades med strøm fra nettet, men det finnes modeller med mulighet for dette.[trenger referanse] Med ladestrøm fungerer bilen delvis som en elbil, noe som gjør den til en plugin-hybrid.

Bensinmotoren har såkalt (modifisert) Atkinsonsyklus til forskjell fra Ottosyklus som normalt brukes i konvensjonelle bensinmotorer for biler. Atkinsonsyklus gir lavere drivstofforbruk på bekostning av maksimaleffekten. I Prius 2. generasjon er den på bare 80 HK som er lite for en 1,5 liter bensinmotor i dag, mens maksimalt dreiemoment er 115 Nm. I Prius kompenseres det for dette, ved at den elektriske motoren med en effekt på 67 HK og et dreiemoment på 400 Nm i hele turtallsområdet fra 0 til 1 200 o/min kobles inn ved behov, som f.eks under akselerasjon.

Prius kan akselerere fra 0 til 100 km/t på 10,9 sekunder, toppfarten er 170 km/t mens drivstofforbruket ved blandet kjøring er oppgitt til 0,43 l/mil.

Dimensjoner, 2. generasjon (2004-2009)[rediger | rediger kilde]

  • Sylindervolum: 1,5 l
  • Lengde: 4 450 mm
  • Bredde: 1 725
  • Høyde: 1 490 mm
  • Bagasjerom: 408 liter
  • Egenvekt: 1 300 kg

Dimensjoner, 3. generasjon (sept 2009→)[rediger | rediger kilde]

  • Sylindervolum; 1,8 l
  • Lengde: 4 460 mm
  • Bredde: 1 750 mm
  • Høyde: 1 490 mm
  • Bagasjerom: 445 liter
  • Egenvekt: 1 370 kg

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Knut Moberg, Syvseteren Prius+ Prøvekjørt i Dinside.no den 13. juni 2014
  2. ^ Fred Magne Skillebæk, Her er nye Toyota Prius i Dinside.no den 9. september 2015.
  3. ^ Knut Moberg, Her er nye ladbare fra Toyota Hybridus i Dinside.no den 1. april 2016.
  4. ^ «With 8 Million Units Sold, Toyota Proves Hybrids Have Staying Power» (pressemelding). Toyota City, Japan: Toyota. 21. august 2015. Besøkt 23. august 2015. 
  5. ^ Burress, Timothy A., et al. Evaluation of the 2010 Toyota Prius hybrid synergy drive system. No. ORNL/TM-2010/253. Oak Ridge National Laboratory (ORNL); Power Electronics and Electric Machinery Research Facility, 2011.