Tidlig klassisk stil

Tidlig klassisk stil, eller streng stil, var det dominerende trekk i gresk skulptur i perioden ca. 490 f.Kr. og fram til ca. 450 f.Kr. Det markerer en nedbrytning av de faste, standardiserte formene til arkaisk kunst og overgangen til den omfattende utvidet liste av begreper og kunstnerisk uttrykk i den klassiske stilen på slutten av 400-tallet f.Kr. Det var en internasjonal stil som eksisterte i mange gresktalende byer i den hellenistiske verden og i rekke media, blant annet bronseskulptur, stele (stående blokk), og arkitektoniske relieff. Stilen utløste kanskje sin største oppfyllelse i metopene i Zevstempelet i Olympia.

Begrepet «streng stil» (tysk «Strenger Stil», engelsk «Severe style») ble først gitt av Gustav Kramer i hans Uber den styl und die Herkunft der bemahlten griechischen Thongefasse (1837, Berlin) i referanse til den første generasjon av rødfigurvaser, og begrepet har siden Vagn Poulsens studie fra 1937, Der strenge stil, utelukkende blitt knyttet til skulptur.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Det er ingen bestemt kronologi for streng stil / tidlig klassisk stil. En datering fra tidlig på 400-tallet f.Kr. er anslagsvis og følgelig dens første opptreden har blitt plassert et sted mellom år 525 og 480 f.Kr.^[1] Det eneste unntaket til denne generelle synet av usikkerhet er Tyrannicide-gruppen Harmodius og Aristogeiton, en erstatning av en bronseskulptur gjort av Antenor i 514 f.Kr. for å minnes mordet på tyrannen Peisistratos i Athen. Den nye skulpturgruppen ble skulpturert Kritios og Nesiotes og ved en inskripsjon er den datert til 477/476 f.Kr. Denne som nå kjennes kun fra romerske kopier^[2] som har bevart positur og ansiktstrekk som er kjente fra arkaisk kunst og kombinerer dem med en nyskapende behandling av tallrike synsvinkler, følelse for masse og en anatomisk observasjon som atskiller den som et av flere athenske overgangsverker. Et annet eksempel er Kritiosgutten, ca. 480 f.Kr.^[3], som gitt opp den sentrale midtpunktet fra arkaisk skulptur ved å flytte vekten over på den ene foten, senket høyre hofte, skrånet hodet og skuldrene. Således ble det faste standardmønsteret for den sene arkaiske kouroi markert med et skritt framover mot større naturalisme og individualisering.

Krigens plyndringer og luksuslovene til den athensk lovgiveren Solon sikret at det ble skapt svært få skulpturer i Athen i den første halvdel av 400-tallet f.Kr.. Isteden må man se på andre byer for å spore utviklingene til Den strenge stil. Vi kan observere de generelle karaktertrekk av perioden i dens største mesterverk, Zevstempelet i Olympia, tilskrevet den anonyme «Olympiamesteren». Her finner vi en enkelhet i formene, spesielt i klær og fraværet av dekorasjon, en følelse av tyngde både i kroppens egenvekt og klesdraktenes vekt. I denne tidsepoken kan man se et skifte fra bruken av den doriske klesdrakten chiton til den joniske peplos hvis irregulære grupperinger og folder uttrykker bedre den underliggende kroppens konturer. Vi kan også være vitne til pedimentene på templene endres noe i trekkene hvor overleppen stikker noe fram over den som er under og et volum til øyenhulene, en påfallende avgang fra det fikserte arkaiske smilet på 500-tallet og antyder kanskje den grublende patos som også var typisk for formspråket. Det er ytterligere en eksperimentering med uttrykket for sinnsbevegelse på templenes metoper som avbildes i arbeidene med Herakles, et eksperiment som ikke blir forfulgt ytterligere i den senere klassiske kunsten.

Av de kunstnerne i den tidlige klassiske stil og hvis navn som har blitt bevart for oss er det i tillegg til Kritios og Nesiotes som allerede er nevnt, også Pythagoras, Kalamis og særlig Myron fra Eleutherae. Den siste var en som sent praktiserte den stil som var virksom på 450-tallet og 440-tallet f.Kr., og skaper av to identifiserbare skulpturer som har blitt bevart for ettertiden i kopier: hans Athene og Marsyas-gruppe og Diskoskasteren. De er tilsynelatende nyskapende og originale i komposisjonen, men begge disse verkene fanger inn flere av de viktigste karakteristikkene til stilen i dens følelse for det dramatiske øyeblikket, dens rytme og balanse av masse, og kroppsliggjøringen av følelser gjennom dens innholdstunge bevegelser.

Hvorfor denne retningen og tendensen for økt naturalisme skulle stå fram tidlig på 400-tallet f.Kr. i gresk kunst har blitt et emne for adskillig akademisk spekulasjon. Renate Thomas har oppsummert de motstridende syn slik: Betydningen av den sen-arkaiske periodem forblir uklar. Var den allerede et svar på den våknende følelse av personlig verdi som ble holdt tilbake i løpet av Den strenge stil gjennom selvpåført disiplin (Schefold), eller ble det utviklet siden den sene arkaiske perioden en ny og friere ånd som imidlertid ble først synlig i Den strenge eller i den klassiske stil (G. v. Lucken, E. Langlotz, B. Schweitzer)? Førte «oppdagelsen av sinnet» på 500-tallet f.Kr. til at det ble produsert to ulike effekter (Schachermeyr), en som produserte et nytt sett av lover gjennom refleksjon over de tradisjonelle normer? Eller går den sterke bevegelsesfriheten i figurativ kunst fra sen arkaisk tid, selvsikker gjenkjennelse av personlig individualitet, tilbake til en endring på 500-tallet f.Kr. mens grunnene til «den rensete verden av former» i Den strenge stil er noe helt annet?.^[4]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Poulson, V. H.: Der strenge Stil, Copenhagen 1937
Knigge, V.: Bewegte Figuren. Figuren d. Großplastik im Strengen Stil, Diss. München 1965
Schachermeyr, F.: Die frühe Klassik der Griechen, Stuttgart 1966
Ridgway, B. Sismondo: The Severe Style in Greek Sculpture, Princeton, N. J. 1970
Tölle-Kastenbein, R.: Frühklassische Peplosfiguren, Mainz 1980
Thomas, R.: Athletenstatuetten der Spätarchaik und des Strengen Stils., Rome 1981
Holloway, R. R.: «The Severe Style, New Evidence and Old Problems», i: Numismatica e antichità classiche, Quaderni Ticinesi 17, 1988.

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ R. Thomas Athletenstatuetten, 1981, oppsummerer de ulike synene.
^ Bortsett fra eksempelet funnet ved Hadrians villa i Tivili utenfor Roma har andre hoder og torsoer blitt bevart, inkludert et Baiaeverkstedet som gir en del ideer om påliteligheten av romerske reproduksjoner, se Boardman, J.: Greek Sculpture: The Classical Period, s. 18, for en diskusjon
^ Det er usikkert om denne skulpturen var en del av det som ble ødelagt under perserkrigene og derfor satt opp på Akropolis før eller etter den persiske invasjonen, se Ridgway, B. S.: Severe Style in Greek Art, 1970, s. 31-3, for kronologi.
^ Thomas, R.: Atheletenstatutten, 1981, oversettelse B.S. Ridgway, i Ridgway, «Late Archaic Sculpture», side 2 i Greek Art, Archaic into Classical: A Symposium, 1985

[1] R. Thomas Athletenstatuetten, 1981, oppsummerer de ulike synene.

[2] Bortsett fra eksempelet funnet ved Hadrians villa i Tivili utenfor Roma har andre hoder og torsoer blitt bevart, inkludert et Baiaeverkstedet som gir en del ideer om påliteligheten av romerske reproduksjoner, se Boardman, J.: Greek Sculpture: The Classical Period, s. 18, for en diskusjon

[3] Det er usikkert om denne skulpturen var en del av det som ble ødelagt under perserkrigene og derfor satt opp på Akropolis før eller etter den persiske invasjonen, se Ridgway, B. S.: Severe Style in Greek Art, 1970, s. 31-3, for kronologi.

[4] Thomas, R.: Atheletenstatutten, 1981, oversettelse B.S. Ridgway, i Ridgway, «Late Archaic Sculpture», side 2 i Greek Art, Archaic into Classical: A Symposium, 1985

[1]

[2]

[3]

[4]