Hopp til innhold

Tibeto-burmanske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Tibeto-burmansk»)
Tibeto-burmanske språk
RegionTibet, Kina, India, Pakistan, Nepal, Bhutan, Bangladesh, Burma, Thailand, Laos, Vietnam
Lingvistisk
klassifikasjon
Språkfamilie
Sino-tibetansk
Videre inndeling
Språkkoder
ISO 639-5tbq

Portal: Språk

Tibeto-burmanske språk er en språkfamilie i Asia som omfatter mer enn 435 språk. Språkfamilien ble første gangen foreslått av den tyske lingvisten Julius Klaproth i 1823, og i 1985 rekonstruerte lingvisten Paul K. Benedict et hypotetisk ur-tibeto-burmansk språk. Sammen med sinittiske språk danner de tibeto-burmanske språkene den større språkfamilien sino-tibetanske språk.

Tibeto-burmanske språk blir talt i flere sentral- og sørasiatiske land: Tibet, Kina (provinsene Yunnan, Sichuan, Guizhou og Hunan), nordlige deler av Pakistan (Baltistan), Nepal, Bhutan, ulike regioner i India (Ladakh i Jammu og Kashmir), de østlige delene av Bangladesh, Burma, Thailand, Laos og Vietnam.

Burmesisk tales av mer enn 32 millioner mennesker. Mer enn 8 millioner Tibetanere snakker et av flere beslektede tibetanske språk.

Det finnes flere inndelinger av den tibeto-burmanske språkfamilien, deriblant følgende:

  1. De tibetanske dialektene i hele det tibetanske område (den autonome region Tibet og tilgrensende kinesiske områder nord- og vestenfor, og indiske områder sønnenfor)
  2. Himalayagruppen i sørlige Himalaya fra Lahul i vest til Bhutan i øst, språk som ligger nær seg de tibetanske dialektene i oppbygning og grammatikk
  3. Den nordassamesiske gruppe, tre dialekter fra øst før Bhutan til det nordlige Assam
  4. Bodogruppen omfatter en rekke dialekter fra Bhutan i nord til byen Tippeera i sør, med utbredning over større deler av Assam vest for Manipur og Nagaland samt også over en stor del av det egentlige Bengal
  5. Nagagruppen vest for Bodo i nærheten av Nagaland med tilknytning såvel til den tibetanske gruppen som den nordassamesiske
  6. Kukichindialektene sør for Nagaland over en serie høyder, under forskjellige navn, som Lushai-, Chin- og Arakan Yomahøydene, som strekker seg sørover
  7. Meitei i Manipur inntar plass mellom den østligste grenen av de tibetanske dialektene og den søndre Kachingruppen, i et område øst for Assam og nord for øvre Burma, også med elvene Chindwins og Irrawaddys kildeområde. Chin- og Kachingruppene overgår etterhvert i:
  8. Burmesisk i Burma (Myanmar), som inngår i de yipho-burmanske språk. I denne gruppe inngår også et stort antall minoritetsspråk i søndre Kina, Laos, Burma, Vietnam og Thailand; som for eksempel akha, lahu, lisu, yi.

Begrepets historie

[rediger | rediger kilde]

Det var den tyske lingvisten Julius Klaproth som i 1823 i sitt verk Asia Polyglotta først sammenknyttet kinesisk, tibetansk og burmesisk til en felles språkfamilie som han kalte de tibeto-burmanske språk. (Senere er tilknytningen til kinesisk blitt betegnet annerledes, som en gren av de sino-tibetanske språk, en overkategori.)

De sino-tibetanske språk; her er de tibeto-burmanske språk en av de to undergrupper, ved siden av sinittisk.

I motsetning til de indoeuropeiske språk som beskrevet før hans tid, var det bare et fåtall av de tibeto-burmanske språkene som hadde en skrifttradisjon: Bare tibetansk (600-tallet), tangut (1000-tallet), burmansk (1200-tallet), meitei (1400-tallet), newari (1400-tallet) og nosu, samt lepcha og limbu. Noen språk ble skrevet med det latinske alfabet i kolonitiden, deriblant jingpho.

I Hou Hanshu (后汉书) finner man tospråklige tekster nedskrevne med det tibeto-burmanske språk som ble benyttet av bailangfolket (白狼) i Sichuan på den tid. Dennr tekst er en rad-for-rad-oversettelse med kinesisk, og med dets hjelp har man kunnet forstå at dette språk står nær de yipho-burmanske språk. Detta er det eldste skriftlige belegget for et tibeto-burmansk språk.

De sinittiske språk er nært beslektet med de tibeto-burmanske språk, og skulle i prinsippet kunne regnes som en gren av disse, noe jo også Klaproth gjorde på begynnelsen av 1800-tallet. En gren som visselig utmerker seg ved den store mengden brukere og skriftsystemets alder.

Beleggene for den sino-tibetanske språkfamilien er å finne blant annet i de over 400 kognater (489 ifølge Weldon South Coblin) mellom de sinittiske og de tibeto-burmanske språk som er blitt klarlagt.

På grunn av den store mengden språk som er innblandet, gjenstår fortsatt mye arbeide innen de fonologiske korrespondsnsene mellom språkgruppene kan endelig fastlegges. Typologisk sett finnes det imidlertid store forskjeller mellom de sinittiske og de tibeto-burmanske språk. Den største forskjellen er at i den tibeto-burmanske familien er ordfølgen i hovendsetningen subjekt, objekt, verb (SOV-språk); på kinesisk: subjekt, verb, objekt (SVO-språk). Kinesiskn er et, i alle hva gjelder morfem, monosyllabisk og isolerende språk, mens tibetansk er et agglutinerende språk. Spesielt er det i tibetansk et mangfold av kasussuffiks, noe som kinesisk helt mangler.

Tibeto-burmanernes opprinnelse

[rediger | rediger kilde]

De tibeto-burmanske folkenes opprinnelige hjem synes å ha vært regionene rundt de øvre Huang He og øvre Yangtze-elven i provinsene Sichuan og Yunnan. De eldste innvandrerne fulgte Tsangpo inn i Tibet og gav opphav til tibetanerne. Andre rykket over Brahmaputra og inntok høydedragene på Himalayas søndre hellinger.

Fra Irrawaddys och Chindwins kildelområde gikk spredningsbevegelsen inn i Assam og Sørøstasia. Noen fulgte Brahmaputras løp og slog seg ned på høydene sør og øst for denne elvens store bue.

Andre besatte Nagaland, og videre turde tallrike stammer ha fulgt Chindwin til Manipur og videre til de sørlige høydene. Burmanerna har fulgt Chindwin og Irrawaddy, og kachinene har først i moderne tid gjennomført sine vandringer sørover.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Leyden, John Casper (1988): «On the languages and literature of Indo-Chinese nations» i: Asiatic Researches n° 10, sp. 158–289, 1808.
  • Norman, Jerry (1988): Chinese, Cambridge University Press.
  • South Coblin, Weldon (1986): «A Sinologist's Handlist of Sino-Tibetan Lexical Comparisons» i: Monumenta Serica monograph series 18, Steyler Verlag, Nettetal (Tyskland).
  • Haudricourt, André-Georges (1954): «De l’origine des tons en viêtnamien» i: Journal Asiatique n° 242, s. 68–82.
  • Klaproth, Julius Heinrich (1823): Asia Polyglotta, Schubart, Paris.
  • Przyluski, Jean (1924): «Le Sino-Tibétain» i: Meillet, Antoine; Cohen, Marcel: Les langues du monde, s. 361–384, librairie ancienne Edouard Champion, Paris.