Tetrapolitana
Tetrapolitana (la. Confessio Tetrapolitana, tysk: Vierstädtebekenntnis), også kjent under betegnelsene Strasbourgbekjennelsen eller Den schwabiske bekjennelse, er en tidlig reformert trosbekjennelse, utarbeidet av Martin Bucer og Wolfgang Capito. Den ble skrevet og lagt frem for Keiser Karl V på riksdagen i Augsburg 9 juli 1530, på vegne av fire sør-tyske byer: Konstanz, Lindau, Memmingen og Strasbourg (derav navnet som betyr «av de fire byene»).
Historie[rediger | rediger kilde]
Bekjennelsen bygger på et tidlig utkast av den Augsburgske bekjennelse, som Bucer og Capito hadde skaffet seg tilgang til i hemmelighet. Bucer og Capitos trosbekjennelse er mer zwingliansk. Bekjennelsens formål var å forhindre en splittelse innenfor protestantismen.[1][2]
Bucer og Capito var invitert til riksdagen i Augsburg av Strasbourgs utsendinger, som hadde fått vite at Philipp Melanchton arbeidet med en «saksisk bekjennelse» som skulle representere den lutherske posisjon. Nordtyskerne (Lutheranerne) på den ene side og sørtyskerne og sveitserne på den anden hadde vært delt i synet på nattverden siden 1524. Den lutherske posisjon ønsket å videreføre den realpresens (den fysiske tilstedeværelse av Kristi kropp i nattverden) og den zwinglianske posisjon hold frem nattverden som et minnemåltid (nattverden som kun et åndelig minnemåltid). Uenigheten nådde sitt foreløpige høydepunkt i Marburgkollokvien, som ble holdt i 1529 mellom Zwingli og Luther.[3]
Bekjennelsens opprinnelige versjon inneholdt formuleringen at
Herren Kristus er sannelig i måltidet og gir sin sanne kropp i sannhet til å spise og hans blod til å drikke, men spesielt til ånden, ved troen.
Antakelig er det Capito som stod bak denne formulering. Siste del av setningen var forsøker å uttrykke den zwinglianske vektlegging av det åndelige i sakramentets natur. Selv om Strasbourgs utsendinger Jakob Sturm og Matthis Pfarrer hadde insistert på at det skulle bløtes mer opp, ble formuleringen ikke godkjent av Lutheranerne.[3]
Politiske grunner førte til at bekjennelsen ble forlatt i praksis etter mindre enn et år etter at det var blitt undertegnet av de fire byer. Det skyldes at byene ble med i Det schmalkadiske forbund. Og i 1536 undertegnet teologene i Strasbourg Wittenbergkonkordien som førte de de lutherske og de reformerte kirker på linje med hverandre. Formelt forble Tetrapolitana offisiell bekjennelse for Strasbourg frem til 1598. Både Girolamo Zanchi og Konrad Hubert henviste begge til bekjennelsen (som autoritativ), men etter 1560-tallet ble det ansett mer eller mindre som en generell fremstilling av protestantisk tro.[3] Bucer selv derimot var trofast mot sin bekjennelse og fremsa den på sitt dødsleie.
Innhold[rediger | rediger kilde]
Bekjennelsen består av 23 artikler. Den første artikkel sier at ingenting skal læres unntatt det som er uttrykkelig er angitt i Skriften. En tilsvarende formulering har ikke den Augsburgske bekjennelse.
| Tysk | Latin |
|---|---|
| Der stet vbergeben opinion [Einleitung] | Exordium |
| I) Waraus die predigen genomen werden | I) De Materia concionum |
| II) In wellchem von gemainer Ler der gaistilichen ettwas abgetretten | II) De Sacro sancta Trinitate Mysterioque Incarnati verbi |
| III) Woher kome vnsere Rechtuertigung | III) De Iustificatione et Fide |
| IV) Was glaubens der Rechtuertigung werd zugeben | IV) De bonis operibus ex fide prouenientibus per dilectionem |
| V) Wem die guten werck zuzeschreiben, vnd wie nötig sy seind | V) Cui bona opera adscribenda et quam necessaria sint |
| VI) Wess aines Christenlichen menntschen thun sey | VI) De Christiani hominis officijs |
| VII) Von betten vnd vasten | VII) De Precibus atque Ieiunijs |
| VIII) Vom gebott bettens vnd fastens | VIII) De Ieiuniorum preceptis |
| IX) Von vnderschid der Speiss | IX) De delectu Ciborum |
| X) Das man mit vasten vnd betten Gott nichtzit abuerdiene | X) Nullum esse queredum in precibus et ieiunijs meritum |
| XI) Von anrueffung vnd vererung der haylligen | XI) Vnum Deum inuocandum per Christum |
| XII) Von dem Münchstandt | XII) De Monachatu |
| XIII) Vom ampt, würde vnd gewallt der gaistlichen | XIII) De Offcio, dignitate et potestate Ministrorum Ecclesiae |
| XIV) Von mensch | XIV) De traditionibus humanis |
| XV) Von der Kirchen | XV) De Ecclesia |
| XVI) Von Sacramenten | XVI) De Sacramentis |
| XVII) Vom Tauff | XVII) De Baptismo |
| XVIII) Von dem Sacrament des Leibs vnd bluets Christi | XVIII) De Eucharistia |
| XIX) Von der Mess | XIX) De Missa |
| XX) Von der Beicht | XX) De Confessione |
| XXI) Von gemainem gsanng vnd gepett der gaistlichen | XXI) De cantionibus et precibus Ecclesie |
| XXII) Von Bildern | XXII) De Statuis et imaginibus |
| XXIII) Von den weltlichen Oberkaiten | XXIII) De Magistratibus |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Campbell, Gordon (1. januar 2005). «Tetrapolitan confession». The Oxford Dictionary of the Renaissance (engelsk). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-860175-3. doi:10.1093/acref/9780198601753.001.0001/acref-9780198601753-e-3471. Besøkt 18. august 2020.
- ^ Cross, F. L. CrossF L. (1. januar 2009). «Tetrapolitan Confession». I Cross, F. L. The Oxford Dictionary of the Christian Church (engelsk). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-280290-3. doi:10.1093/acref/9780192802903.001.0001/acref-9780192802903-e-6755. Besøkt 18. august 2020.
- ^ Kittelson, James M. (1996). «Tetrapolitan Confession». The Oxford Encyclopedia of the Reformation (engelsk). Oxford University Press. ISBN 978-0-19-506493-3. doi:10.1093/acref/9780195064933.001.0001/acref-9780195064933-e-1385. Besøkt 18. august 2020.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Rasmus Hoeg Colbjørn Dreyer. «Confessio Tetrapolitana. En augsburgsk bekendelse mellem Luther og Zwingli.» Dansk Teologisk Tidsskrift. 81. årg, s. 205-238, 2018.