Terrengkjøretøy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En Volvo BV202. Konstruksjonen har svært brede belter under hele vognas lengde for å minske marktrykket, noe som er svært viktig under kjøring på snø.

Et terrengkjøretøy er et kjøretøy som er konstruert eller modifisert for å brukes utenfor vei. Dette innebærer som regel høyere bakkeklaring, mer fleksibelt hjuloppheng og lavere marktrykk enn kjøretøyer konstruert for veibruk. Lav utveksling er også en fordel, og det oppnås vanligvis med en ekstra girkasse i serie med hovedgirkassen, kalt reduksjonskasse eller ekstra girkasse.

Det eksisterer to hovedkategorier terrengkjøretøy; de med belter og de med hjul. Beltegående kjøretøy oppnår ekstremt lavt marktrykk ved å fordele vekten over en veldig stor flate. Eksempler er stridsvogner eller beltevogner som Hägglund BV 206. Hjulgående kjøretøyer har store hjul eller flere hjulsett, trekk på alle hjul og fleksibelt hjuloppheng for alltid å ha hjulene i bakken i kupert terreng. Det første kjøretøyet av denne typen som ble en suksess var Willys MB. Seinere har mange konkurrenter kommet med tilsvarende kjøretøyer, bl.a. Land Rover (1948) og Mercedes-Benz Geländewagen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Nicholas II' Packard Twin-6 with Kegresse track

En av de første modifiserte terrengkjøretøyene var Kégresses beltebil, en konvertering utført av Adolphe Kégresse mens han jobbet for tsar Nikolaj II av Russland mellom 1906 og 1916.[1] Systemet bruker et fleksibelt belte i stedet for et bygget opp av stållenker. De er montert bak, og foran brukes bilens vanlige styresystem. Bilen blir da en halvbeltekjøretøy, og bedre egnet for bruk på svært mykt underlag eller snø.

Etter den russiske revolusjonen dro Kégresse tilbake til Frankrike, hvor systemet hans var i bruk på Citroën-biler mellom 1921 og 1937 for bruk i terrenget og til militære formål. Citroën sponset også flere ekspedisjoner med kjøretøyene sine rundt i Nord-Afrika og Sentral-Asia.

Etter andre verdenskrig var det et stort overskudd av lette terrengkjøretøyer som Jeep og tyngre lastebiler. Spesielt Jeepene var populære på det sivile markedet, hvor de ble tatt i bruk som nyttekjøretøyer. Dette startet også opp terrengkjøring som hobby. Krigsjeepene ble dog snart slitt ut, og Jeep begynte å produsere sivile varianter av kjøretøyet sitt. Snart fulgte lignende kjøretøyer fra britiske Land Rover og japanske Toyota og Mitsubishi. Alle disse lignet hverandre; små kompakte firehjulstrekkere med få tiltak for å bedre komforten eller beskytte passasjerene fra vær og vind.

Fra 1960-tallet kom mer konfortable kjøretøyer, en klasse som senere ble kalt SUV. Først var de populære hos kjøpere som bodde og jobbet på landet, på grunn av terrengegenskapene og lastekapasiteten. Den amerikanske Jeep Wagoneer og Ford Bronc, den britiske Range Rover og enkelte modeller av japanske Toyota Land Cruiser var tidlige eksemplarer av arten. Disse var stort sett et stasjonsvognkarosseri montert på rammen til en lett firehjulstrekker.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ MiG-registeret