Tendensroman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Tendensroman (fra latin tendere, tilsikte) betegner skjønnlitteratur fra hovedsakelig 1800-tallet som setter samtidens problemer under debatt, og som ønsker å peke på skjevheter i samfunnet. Tendensdiktingen streber etter bestemte litterære effekter av sosial, politisk, moralsk eller av livsanskuende art, i motsetning til litteratur som kun har estetisk siktemål, l'art pour l'art, kunst for kunstens egen skyld. Tendensromanen hadde sitt utspring i realismen.

Camilla Colletts Amtmannens døtre (1855) regnes som den første tendensroman i Norge. Andre tendensromaner er Alexander Kiellands Gift (1883), Christian Krohgs Albertine(1886), Gabriel Scotts De vergeløse (1939), og Jens Bjørneboes Jonas (1955)

Se også[rediger | rediger kilde]