Tavoraaffæren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Angrepet på kong Josef I av Portugal.
Távorafamiliens våpenskjold.

Távoraaffæren var en politisk skandale ved det portugisiske hoff på 1700-tallet. Begivenhetene ble utløst av et mordforsøk på kong Josef I av Portugal i 1758 og sluttet med den offentlige henrettelse av hele Távorafamilien og dens nærmeste slektninger i 1759.

Noen historikere fortolker hele affæren som et forsøk fra statsminister Sebastião de Melo (den senere markien av Pombal) på å begrense de gamle adelsfamiliers makt.[trenger referanse]

Forspill[rediger | rediger kilde]

Erter jordskjelvet i Lisboa i 1755, som ødela meget av den portugisiske hovedstad og også kongepalasset, forla kong Josef I av Portugal sin residens til et stort kompleks av telt og barakker i Ajuda i utkanten av byen. Dette ble sentrum for Portugals politiske og sosiale liv. Kongen bodde der med sitt hoff, som ble styrt av statsministeren Sebastião José de Carvalho e Melo, og her ble den portugisiske høyadel samlet.

Statsministeren var en streng herre, sønn av en adelsmann som hadde et utestående med den gamle adel, som foraktet ham.[trenger referanse] Det kom ofte til sammenstøt mellom dem og de ble tolerert av kongen som hadde tiltro til Sebastião de Melo på grunn av hans dyktige ledelse etter jordskjelvet.[trenger referanse]

Kong Josef I var gift med Mariana Vitoria av Borbón, prinsesse av Spania, og hadde fire døtre. Selv om han hadde et lykkelig familieliv (kongen elsket sine døtre og hadde fornøyelse med at leke med dem og ta dem på turer i naturen),[trenger referanse] hadde Josef I en favorittelskerinne: Teresa Leonor, som var gift med Luis Bernardo, Távorafamiliens arving.

Luis Bernardos foreldre, markise Leonora av Távora og hennes mann Francisco Assis, greve av Alvor og tidligere visekonge i Portugisisk India, stod i spissen for en av de mest mektige familier i kongeriket.[trenger referanse] De var i familie med hertugen av Aveiro, hertugen av Cadaval og markien av Alorna. De var også blant de mest innette av Sebastião de Melos fiender.[trenger referanse] Leonor av Távora hadde politisk innflytelse og var sterkt opptatt av at rikets affærer var blitt overdratt til en person som etter hennes mening var en oppkomling uten dannelse.[trenger referanse] Hun var også en troende katolikk med sterke bånd til jesuittene, heriblant hennes egen skiftefar Gabriel Malagrida.

Mordforsøket[rediger | rediger kilde]

Henrettelsen av Tavoraene

Om aftenen den 3. september 1758 kjørte Josef I i en anonym karet på en ubeferdet sidevei i utkanten av Lisboa. Kongen var på vei tilbake til teltene i Ajuda etter en aften med sin elskerinne. Et sted på veien ble kareten antastet og beskutt av to eller tre menn. Josef I ble truffet i armen og kusken ble alvorlig såret. Begge overlevde imidlertid og nådde frem til Ajuda.

Sebastião de Melo tok kontrollen over situasjonen. Han hemmeligholdt angrepet og kongens kvestelser og innledet en hurtig undersøkelse. Noen få dager senere ble to menn arrestert for angrepet og torturert. Mennene innrømmet sin skyld og hevdet at de handlet etter ordre fra Távora-familien, som pønsket på å sette hertugen av Aveiro på tronen.[trenger referanse] Begge mennene ble hengt den følgende dag, før forsøket på kongemord ble meddelt offentligheten.

Arrestasjoner, rettssak og dom[rediger | rediger kilde]

I de følgende ukene ble markise Leonor av Távora, hennes mann greven av Alvor samt alle deres sønner, døtre og barnebarn arrestert. De påståtte konspiratorer hertugen av Aveiro og Távoraenes svigersønn markien av Alorna samt greven av Atouguia ble arrestert sammen med sine familier. Leonor av Távoras skriftefar Gabriel Malagrida ble også arrestert.

De ble alle tiltalt for høyforræderi og forsøk på kongemord. De fremlagte beviser i den felles rettssaken var simple:

  • De henrettede snikmorderes tilståelser
  • Mordvåpenet som tilhørte hertugen av Aveiro
  • Antagelsen om at kun Távoraene kunne ha visst hvor han var den angjeldende aften da han var på vei tilbake fra et møte med Teresa av Távora (som også ble arrestert).
Skamstøtte over Aveiro i Belém i Lisboa. Inskripsjonen lyder: På dette sted ble huset som tilhørte José Mascarenhas, som var fratatt tittelen hertug av Aveiro, og andre som var blitt dømt av høyesterett ved dom av 12. januar 1759, nedbrent til grunnen og saltet. Dømt som en av lederne av det mest barbariske og avskyelige opprør som om natten den 3. september 1758 ble begått mot Herrens mest kongelige og hellige person Josef I. På dette infame sted må intet bli bygget i evighet.

Távoraene avviste alle anklager, men ble til sist dømt til døden. Deres eiendommer ble konfiskert av kronen, deres slott i Lisboa ødelagt og det ble strødd salt på jorden, deres navn ble slettet fra adelslisten og deres våpenskjold forbudt.[trenger referanse]

Den opprinnelige dommen omfattet henrettelse av hele familier, inklusive kvinner og barn. Kun inngripen fra dronning Mariana og tronarvingen Maria Francisca reddet de fleste av dem.[trenger referanse]

Markisen ble imidlertid ikke spart. Hun og de andre som var blitt dømt til døden ble offentlig torturert og henrettet den 13. januar 1759 på en mark nær Lisboa. Kongen var til stede sammen med sitt forvirrede hoff.[trenger referanse] Távoraene var deres likemenn og slektninger, men statsministeren ønsket at de skulle forstå budskapet.[trenger referanse]

Deretter ble jorden overstrødd med salt for å forhindre fremtidig plantevekst. Enn i dag er marken en plass i Lisboa som heter Terreiro Salgado («det saltede område»). I et hjørne står en lav skamstøtte med inskripsjon. Idet der ikke er verken helgenstatuer eller nisjer i nærheten ble støtten i praksis til et populært pissoar.[trenger referanse]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Gabriel Malagrida ble brent på bålet noen få dager senere og jesuittordenen forbudt. Alle dens eiendommer ble konfiskert og alle jesuitter ble fordrevet fra portugisisk territorium både i Europa og i koloniene.

Alornafamilien og døtrene av hertugen av Aveiro ble dømt til livsvarig innesperring i forskjellige klostre.

Sebastião de Melo ble utnevnt til greve av Oeiras for sin kompetente håndtering av affæren og senere ble han i 1770 utnevnt til markis av Pombal, det navn som han er kjent under i ettertiden.

Diskusjon[rediger | rediger kilde]

Om Távoraene var skyldige blir fortsatt debattert blant portugisiske historikere.[trenger referanse] På den ene side er det anspente forhold mellom aristokratiet og kongen veldokumentert.[trenger referanse] Mangelen på en mannlig tronarving var utilfredsstillende for de fleste av dem, og hertugen av Aveiro var bestemt en mulig kandidat som etterfølger.[trenger referanse]

På den annen sider peker noe på det politisk beleilige: Med dommen over Távoraene og jesuittene var alle Sebastião de Melos fiender borte og adelen temmet.[trenger referanse] Dessuten hevder Távorafamiliens forsvarere at mordforsøket på Josef I kan ha vært et tilfeldig angrep fra landeveisrøvere, idet kongen ferdedes uten garde eller tegn på rang på en farlig vei ved Lisboa.[trenger referanse] Et annet tegn på mulig uskyld er det faktum at ingen av Távoraene eller deres allierte forsøkte å flykte fra Portugal i dagene etter angrepet.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cheke, Marcus (1969): Dictator of Portugal. London: Sidgwick & Jackson Ltd. pp. 145–157.
  • Maxwell, Kenneth (1995): Pombal, Paradox of the Enlightenment. Cambridge University Press. ISBN 0521450446.
  • Viana de Outros Tempos e Sua Gente Através da Memória de Porto Pedroso, Arquivo do Alto Minho, volume IV da 2.ª Série (XIV) Tomo I, Viana do Castelo, 1965
  • Mury: Histoire de Gabriel Malagrida, Paris, 1884; 2nd ed., Strasburg, 1899; Ger. trans., Salzburg, 1890;
  • «Un monumento al P. Malagrida», i Civiltà Cattolica, IX, series XIII (Roma, 1888), 30-43, 414-30, 658-79