Taubanen Folldal-Alvdal
Taubanen Folldal-Alvdal mellom Folldal og Alvdal stasjon var i drift 1907 til 1969. Taubanen fraktet malm 34 km fra gruvene i Folldal til Rørosbanen.[1][2] Taubanen innebar en betydelig effektivisering av transporten av malmen fra Folldal.[3]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Frakt av malm til skipningshavner var en utfordring for gruvene i Folldal og Røros. I Folldal var det opphold i driften på slutten av 1800-tallet, og da Rørosbanen ble anlagt ble det håp om videre drift.[2] Gruveselskapet arbeidet for jernbaneforbindelse mellom Folldal og Alvdal, men ettersom anleggskostnaden var for høy ble det ikke dette noe av, mens frakt av malm med hest var ikke lønnsomt. Omkring 1900 kom det tekniske nyvinninger som gjorde taubane mulig. Taubaner kan bygges nesten overalt der myrer, elver og fjell er små hindringer, og anleggskostnadene i ulendt terreng var overkommelige. I 1904 eksperimenterte gruveselskapet med en kortere taubane mellom bygdeveien og Elisabet Magdalene-sjakta.[4] Omtrent samtidig ble de første taubanene med elektrisk drift installert ved gruvene på Røros.[5] Det gikk en gammel ferdselsvei gjennom Haustdalen mellom Folldal og Alvdal. Fra 1860 ble det anlagt kjørevei langs Folla og fra 1901 ble denne veien utbedret etappevis med utgangspunkt i Alvdal.[4]
Anlegg[rediger | rediger kilde]
Taubanen ble anlagt i 1906 med forbindelse til Rørosbanen i Alvdal der svovelkis, kobberkonsentrat og sink ble lastet på jernbanevogner. Taubanen ble planlagt og oppført av Gustav Thorkildsen hos firmaet Pöhlig i Köln.[4] Lengden var 34 km og grunn til banen ble leid av grunneierne og banen krevde en 8 meter bred skogfri trase.[4] Hovedbanen, Taubane I, begynte i Folldal på 780 m o.h. og gikk i rett østlig retning over Grimsmoen og høydedraget mot Alvdal, hvor høyeste punkt ved Renslia lå på 1030 m o.h. Deretter nedover Haustdalen ned til Alvdal stasjon på 500 m o.h.[2] På vei ned fra fjellet mot Alvdal var det stort høydefall, de fulle kibbene trakk følgelig i trekkvaieren og det var installert en egen bremsemotor.[4] Enkelte av taubanestasjonene er bevart fremdeles, slike som Sagbekken og Reinslia, begge i Folldal.
Taubanen hadde ca 820 kibber hver med kapasitet til 330 kg og banen ble båret av 333 bukker (stolpekonstruksjoner) i treverk på opp til 20 meters høyde (der banen passerte Sølna) og med gjennomsnittlig avstand på 100 meter.[2] Kibbene hang en krok med hjul på bærekabelen og ble trukket av en annen vaier kalt trekklina. Bærekabelen ble holdt av store strammere forankret i kasser med 18 tonn stein. Den store avstanden gjorde det nødvendig med flere motorer underveis slik at det mellom Folldal og Alvdal var fire sløyfer med hver sin trekkvaier. Ved enden av hver sløyfe var det en stasjon og der ble kibbene flyttet over til en annen trekkline. Denne omkoblingen ble gjort for hånd og var et tungt arbeid inntil stasjonene ble effektivisert på 1950-tallet.[2][4]
Drift[rediger | rediger kilde]
En kibb brukte normalt 3 ½ time hver vei. Taubanen gikk vanligvis bare ett skift på dagtid.[4] Anlegget krevde daglig tilsyn og den lange avstanden gjorde at det kunne ta et par dager å gå langs hele linjen. Langs taubanen var det innkvartering for arbeiderne fordi det var for langt å reise hjem hver kveld. Ved Alvdal stasjon var det en egen taubanestasjon der kibbene ble tømt i jernbanevogner og Folldal Gruver var stor kunde på Rørosbanen. Gruveselskapet skaffet selv spesielle vogner til frakt av kisen. Enkelte broer på Rørosbanen var dimensjonert for 1,9 tonn per meter, mens fulle malmvogner veide 4 tonn per meter slik at de måtte sendes halvfulle.[4] For eksempel i 1951 var taubanen i drift i 1800 timer og fraktet over 52 000 tonn. Hele anlegget besto av hovedbanen over fjellet og sidelinjer til forskjellige malmforekomster. Banen gikk ut av bruk i løpet av 1969 (da produksjonen i stor grad skjedde på Hjerkinn) og mesteparten ble demontert i løpet av 1970.[2] Til drift av taubanen ble det anlagt et lite kraftverk og i Alvdal ble det i tillegg brukt dampkraft. Etter hvert ble kisen mer finknust før frakt og dette etterlot en del støv særlig ved omlasting. Støvet inneholdt en del jernsulfid som ble omdannet til svovelsyre som gjorde jordsmonnet surt og hemmende for vekst.[4]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Gruven ga bygda liv, men drepte elven». Aftenposten. 13. november 2010. Besøkt 20. januar 2018.
- ^ a b c d e f Folldal verk gjennom 240 år. Folldal verk. 1988.
- ^ Sægrov, Bente Rønning (2000). Fra malmutvinning til tjenesteyting: en studie av næringsutvikling i fire midtnorske gruvesamfunn. Trondheim: Geografisk institutt, Universitetet i Trondheim.
- ^ a b c d e f g h i Streitlien, Ivar A. (1998). Bygdebok for Folldal. Folldal: Folldal kommune. ISBN 8271040103.
- ^ Gjestland, Truls (1996). Nordgruvfeltet ved Røros - Falkbergets rike. [Røros]: Olavsgruvas venner.