Tarquinio Merula

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Tarquinio Merula
Tarquiniomerula.jpg
Født24. november 1595
Busseto
Død10. desember 1665 (70 år)
Cremona
Beskjeftigelse Komponist, organist, fiolinist, musikkpedagog

Tarquinio Merula (født 25. november 1595 i Busseto; død 10. desember 1665 i Cremona) var en italiensk komponist og organist fra tidligbarokken.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tarquinio Merula var organist i Lodi fra 1616 til 1622, deretter ble han kapellmester ved Santa Maria Maggiore i Bergamo og i 1623 hofforganist hos kong Sigismund III av Polen i Warszawa. Merula vendte tilbake til Italia i 1628 og ble organist og konsertmester ved Sant'Agata og kapellmester ved Cattedrale di Cremona. Fra 1633 til 1642 bekledte han i sine tidligere poster i Bergamo, og fra 1652 til sin død var han på ny ved katedralen i Cremona.

Takket være Amati-familien hadde Cremona allerede fra andre halvdel av 1500-tallet vært et betydelig senter for bygging av strykeinstrumenter, og etterspørselen etter instrumentalmusikk var stor blant områdets adelige og patrisiere. Merula og Niccolò Corradini var blant de komponister som dekket behovet for både kirkelig og verdslig musikk.

Musikk og betydning[rediger | rediger kilde]

Merula var en nøkkelfigur i den tidlige utviklingen av musikkformer som modnet senere i barokk-æraen: variasjoner over generalbass, sinfonia, kantate, arie og sonateformene da chiesa og da camera.

I kirkemusikken brukte Merula mange av Monteverdis teknikker, men utviklet også selv motetter for solostemme akkompagnert av strykere. I utgivelser fra 1639, 1640 og 1652 finnes messer over en ostinat bass, eksempelvis formene ruggiero og romanesca. Noe av Merulas musikk minner om Giovanni Gabrielis concertato-stil. En moderne følelse for tonalitet er gjennomgående.

Merulas verdslige musikk inkluderer madrigaler med instrumental ledsagelse, ofte bruker han Monteverdis stile concitato-teknikk, og formalt peker han framover mot den senere barokke kantateformen med oppdelingen i aria og resitativ. Han skrev en opera, La finta savia (1643), basert på en libretto av Giulio Strozzi. De flerstemmige instrumentalverkene, som canzoni, balli og sonater, hører til de mest bemerkelsesverdige eksemplene på fiolin- og triosonate-litteraturen fra tiden før 1650.

Verk[rediger | rediger kilde]

  • op. 1 Canzoni A Quattro voci per sonare con ogni sorte de stromenti Musicali. Venezia 1615
  • op. 4 Il Primo Libro de Madrigaletti. Venezia 1624
  • op. 5 Il Primo Libro de madrigali concertai for 4 til 6 stemmer og b.c.. Venezia 1624
  • op. 6 Il Primo Libro de Motetti e Sonate. Venezia 1624
  • op. 7 Satiro e Corisca dialogo musicale for 2 stemmer og b.c. Venezia 1626
  • op. 8 Libro secondo de de concerti spirituali con alcune sonate. Venezia 1628
  • op. 9 Il secondo libro delle Canzoni de suonare a tre. Venezia 1639
  • op. 10 Madrigali et altre musiche concertate a 1–5, libro secondo. Venezia 1633 og 1635
  • op. 11 Pegaso, opera musicale, salmi, motetti, suonate a 2-5 voci, libro secondo . Venezia 1637 og 1640
  • op. 12 Canzoni, overo sonate concertante per chiesa e camera..., Libro terzo. Venezia 1637
  • op. 15 Concerto … messi, salmi … concertati, 2–8, 12 voci e stromenti. Venezia 1639
  • op. 16 16 Arpa Davidica … salmi, et messe, a 4.. Venezia 1640
  • La finta savia, Oper, Venezia 1643, med libretto av Giulio Strozzi
  • op. 17 Il quatro libro delle canzoni da suonare. Venezia 1651
  • op. 18 Il terzo libro delle salmi et messa concertati, a 3–4. Venezia 1652
  • I tillegg oppbevares manuskript med motetter i Stadtarchiv Aachen, i biblioteket Liceo Musicale i Bologna og in Biblioteca dell Accademia dei lincei e Corsianni i Roma og manuskripter med klaviaturmusikk i Zentralbibliothek Solothurn og i Staatsarchiv des Kantons Uri i Altdorf.

Innspillinger[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]


Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]