Tammuz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Tammúz (hebraisk תַּמּוּז [tammúz]) var den tiende måned i det jødiske religiøse år, den syvende i den arabiske kalender, og er den fjerde måneden i det borgerlige jødiske året. Den er en sommermåned, og har 29 dager.

Månedsnavnet er tatt fra den babylonske kalender – Tammuz var en av babylonernes viktigste guder.

StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.


Rituell sørgeperiode

I Babylonia ble måneden Tammuz etablert i ære for guden Tammuz. Tammuz oppsto opprinnelig som en sumerisk hyrde-gu, Dumuzid eller Dumuzi, himmelgudinnen Inannas gemal, og i sin akkadiske form, gemal til himmelgudinnen Ishtar. Den Levantinske Adonis ("herre"), som ble trukket inn i den greske gudeverdenen, ble av Joseph Campbell ansett å være et annet aspekt av Tammuz, [1] som sønn og gemal. Det arameisk navnet "Tammuz" synes å ha blitt avledet fra akkadisk form Tammuzi, basert på tidlig sumerisk Damu-Zid. [Trenger referanse] Den senere standard sumeriske formen Dumu-Zid ble i sin tur til Dumuzi i akkadisk. Tamuzi er også Dumuzid eller Dumuzi. Fra og med sommersolverv kom en tid med sorg i det østlige middelhavsområdet og i Modt-Østen. I Egeerhavet man den reduserte daglengden og den drepende sommervarmen og tørken med en seksdagers "begravelse" for guden. Nylige funn bekrefter ham som en årlig liv-død-gjenfødsels-guddom: Tavler oppdaget i 1963 viser at Dumuzi faktisk ble sendt til underverdenen for å sikre Inannas frigivelse, [2].

I kultpraksis ble den døde Tammuz sørget nye over i det gamle Midtøsten. Steder knyttet til hans død inkluderer blant annet Harran og Byblos. En sumerisk tavle fra Nippur (Ni 4486) lyder: "Hun kan synge sørgesang for deg, min Dumuzid, synge sørgesang for deg, sørge, sørgesang, den kan nå ørkenen - den kan nå huset Arali, den kan nå Bad-tibira, den kan nå Dul -Suba, den kan nå sauelandet, til Dumuzids sauer." "O Dumuzid av den veltalende munn, de evig vennlige øyne," gråter hun tårevått, "O du av veltalende munn, de evig vennlige øyne," Hun gråt tårer. "Gutt, mann, herre, søt som daddelen, [...] O Dumuzid!" hun hulket, hun gråt tårer. [3]

I et syn hos profeten Esekiel, ble disse sørgeseremoniene holdt selv ved døren til tempelet i Jerusalem. Dette fungerte som et bibelsk profeti som uttrykker Herren budskap om hans folks frafallenhet, og tilbedelse av avguder: "Så førte han meg til døren til porten til Herrens hus som var mot nord,., Og se, der satt kvinnene og gråt over Tammus. Da sa han til meg:" Har du sett dette, menneskesønn? Snu deg enda en gang, og du skal få se større vederstyggeligheter enn disse. " -Esekiel 8:14-15 Esekiels vitnesbyrd er den eneste direkte omtale av Tammuz i den hebraiske bibelen.