Systemteori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Diagram som viser at systemteori utgjør en underdel av komplekse systemer.

Systemteori er det tverrfaglige studiet av systemer, som igjen kan defineres som naturlige eller menneskeskapte grupper av sammenhengende, beslektede og gjensidig avhengige komponenter. Hvert system er begrenset av rom og tid, påvirkes av miljøet, er definert ved dets struktur og formål, og uttrykkes ved sin funksjon. Dersom man tar hensyn til synergieffekter eller emergent oppførsel kan et system utgjøre mer enn summen av delene.

Endring av en del av et system kan påvirke andre deler av eller hele systemet. Det kan være mulig å forutsi disse endringene i atferdsmønstre. For systemer som lærer og tilpasser seg er veksten og graden av tilpasning avhengig av hvor godt systemet er koblet til miljøet. Noen systemer støtter andre systemer og forhindrer feil ved å opprettholde det andre systemet. Målet med systemteori er å modellere systemers dynamikk, begrensninger, betingelser og forhold, belyse prinsipper (for eksempel formål, utbredelse, metoder, verktøy) som kan skjelnes og anvendes på andre systemer på alle nivåer av nesting, og over et bredt spekter av felter for å oppnå optimalisert ekvifinalitet.[1]

Generell systemteori handler om å utvikle bredt anvendelige konsepter og prinsipper, i motsetning til konsepter og prinsipper som er spesifikke for ett enkelt kunnskapsdomene. Det skilles mellom dynamiske eller aktive systemer og statiske eller passive systemer. Aktive systemer er aktivitetsstrukturer eller komponenter som interagere med atferder og prosesser, mens passive systemer er strukturer og komponenter som blir prosessert. For eksempel er et dataprogram passivt når det ligger på en diskfil og aktivt når det kjører i minnet.[2] Systemteori er relatert til systemtenking (se avsnitt nedenfor), maskinlogikk og systemteknikk.

Nøkkelbegreper[rediger | rediger kilde]

  • System, en gruppe av samspillende, gjensidig avhengige deler som danner en kompleks helhet.[3]
  • Grense, en barriere som definerer et system og skiller det fra andre systemer i et miljø.
  • Homeostase, tendensen for et system å være motstandsdyktig med hensyn til eksterne forstyrrelser og opprettholde sine viktigste egenskaper.
  • Tilpasning, tendensen for et system til å gjøre interne endringer for å beskytte seg selv og holde frem med å oppfylle sin hensikt.
  • Gjensidige transaksjoner, sirkulære eller sykliske interaksjoner som systemer engasjerer seg i slik at de påvirker hverandre.
  • Tilbakekobling, prosessen der systemer selvkorrigerer basert på reaksjoner fra andre systemer i miljøet.
  • Gjennomstrømning, frekvensen av energioverføring mellom et system og dets miljø over tid.
  • Mikrosystem, systemet nærmest klienten.
  • Mesosystem, relasjoner mellom systemer i et miljø.
  • Exosystem, et forhold mellom to systemer som har en indirekte effekt på et tredje system.
  • Makrosystem, et større system som påvirker klienter, for eksempel politikk, administrasjon av rettighetsprogrammer, og kultur.
  • Ekvifinalitet, måten systemer kan nå samme mål gjennom forskjellige baner.[3]
  • Åpne og lukkede systemer[3]
  • Kronosystem, et system som består av betydelige livshendelser som påvirker tilpasning.
  • Isomorfisme, strukturellee, atferdsmessige og utviklingsmessige funksjoner som deles på tvers av systemer.[3]
  • Systemarkitektur
  • Systemanalyse

Systemtenking[rediger | rediger kilde]

Systemtenking er evnen eller ferdigheten til å utføre problemløsing i komplekse systemer. Ved anvendelse har det blitt karakterisert som både en ferdighet og en bevissthet.[4] Et system er en entitet med innbyrdes relaterte og gjensidig avhengige deler, er definert av sine grenser, og er mer enn summen av sine deler (delsystemene). Endring av en del av systemet påvirker andre deler og systemet i sin helhet, med forutsigbare oppførselsmønstre. Videre er regnes individene som arbeider som en del av et system også som komponenter, og bidrar derfor til utfallet.[5] [4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Beven, K. (2006). A manifesto for the equifinality thesis. Journal of hydrology, 320(1), 18-36.
  2. ^ Paolo Rocchi. Technology + Culture. IOS Press. ISBN 978-1-58603-035-3. 
  3. ^ a b c d Montuori, A. 2011. "Systems Approach." Pp. 414–21 in Encyclopedia of Creativity (2nd ed.). Academic Press. doi:10.1016/B978-0-12-375038-9.00212-0.
  4. ^ a b Sanko JS, Gattamorta K, Young J, Durham CF, Sherwood G, Dolansky M. A multisite study demonstrates positive impactsto systems thinking using a table-top simulation experience.NurseEduc. 2021;46(1):29-33. doi:10.1097/NNE.0000000000000817
  5. ^ Stalter A, Phillips J, Ruggiero J, et al. A concept analysis of systemsthinking.Nurs Forum. 2017;52(4):323-330.