Sykehusinfeksjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Sykehusinfeksjoner eller nosokomielle infeksjoner er infeksjoner som oppstår ved helseinstitusjoner som sykehus, sykehjem og lignende. De kan ramme både pasienter og helsearbeidere. Forkortelsen HAI skyldes en alternativ engelsk faglig betegnelse, hospital-acquired infection. Hospitalsinfeksjoner skyldes som oftest dårlig hygiene, men er allikevel vanskelige å komme til livs.

Den ungarsk-østerrikske legen Ignaz Semmelweis pekte på sykehusenes og legenes rolle som smittebærere i 1847. For å hindre sykehusinfeksjoner er svært strenge hygieneregler viktige, i tillegg til å kunne isolere pasienter med smittsomme sykdommer og forsiktig bruk av antibiotika for å hindre vekst av resistente bakterier. Svekkede pasienter som eldre, diabetikere, stoffmisbrukere og dialysepasienter har forhøyet risiko for hospitalsinfeksjoner, spesielt etter en antibiotikabehandling. All antibiotika har den egenskap at de slår de følsomme mikroorganismer ned, noe har den naturlige følge at det blir plass og leverom for resistente bakterier. Risikoen ved hospitalsinfeksjoner er over tid blitt forøket ved forekomsten ab multiresistent hospitalsflora, eventuelt bestående av mer virulente mikroorganismer.

Den vanligste bakterien bak sykehusinfeksjon er gule stafylokokker (Staphylococcus aureus). Andre bakterietyper man ofte knytter til slike infeksjoner er Escherichia coli og Klebsiella.

Sykehusinfeksjoner kan inndeles i tolv hovedgrupper:

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Schichtling, Ellen, «sykehusinfeksjon (SML-artikkel)», Store medisinske leksikon (SML)