Svensk grammatikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search

Denne artikkelen beskriver grammatikken i svensk.

Substantiv[rediger | rediger kilde]

I svensk finner man to numerus, singular og plural. Svensk regnes for normalt å ha seks pluralbøyninger (deklinasjoner):

  1. -or som i flicka – flickor (pike – piker) og panna – pannor (panne – panner)
  2. -ar som i pojke – pojkar (gutt – gutter) og vår – vårar (vår – vårer)
  3. -er som i rad – rader (rad – rader) og hand – händer (hånd – hender)
  4. -r som i ko – kor (ku – kyr)
  5. -n som i äpple – äpplen (eple – epler) og bi – bin (bie – bier)
  6. 0 (ingen ending) som i hus – hus (hus – hus) og löv – löv (løv/blad – løv/blad)

Noen ganger slås -er og -r sammen i en og samme pluralbøyning.

Enkelte ord av ikke-svensk opphav bøyes noen ganger eller alltid med en såkalt etymologisk plural, det vil si at man anvender den pluralbøyningen man finner for det aktuelle ordet i dets originalspråk. Det gjelder først og fremst latinske (faktum – fakta) og greske (schema – schemata) låneord, samt i låneord fra språk der -s er en vanlig pluralending, som i engelsk (fan – fans) og i spansk (tortilla – tortillas). For de aller fleste såkalte «s-ord» anbefaler imidlertid Svenska Akademiens ordlista som ofte framholdes som en norm, at man benytter en annen plural enn den fra originalspråket som første alternativ eller som eneste alternativ. Også fra det svenske språkrådet frarådes det å bruke s-plural.

Det finnes også en rekke substantiv i det svenske språket som har uregelmessig bøyning, som f.eks. mus – möss (mus – mus), gås – gäss (gås – gjess) og man – män (mann – menn). Disse ordene tilhørte opprinnelig den fjerde deklinasjonen over, men gjennom i-omlyd har a blitt ä og u har blitt y.[1][2]

Genus[rediger | rediger kilde]

I svensk finnes det flere måter å definere genus (kjønn). Det systemet som vanligvis brukes, bygger på hvilke artikler og bestemthetssuffiks ordet knytter til seg.

N-genus får endelsen -(e)n i bestemt form.
T-genus får endelsen -(e)t i bestemt form.


I en eldre definisjon er det fire genus: maskulinum, femininum, neutrum og reale. I dette systemet har ordets relasjon til personlige pronomen større betydning.

Ord som er maskuline, f.eks. man – mannen (no. mann – mannen) og pojke – pojken (no. gutt – gutten).
Ord som er feminine, f.eks. kvinna – kvinnan (no. kvinne – kvinnen) og flicka – flickan (no. jente – jenta, pike – piken).
Ord som bruker artikkelen den, f.eks. bok – boken (no. bok – boka/boken).
Ord som bruker artikkelen det, f.eks. barn – barnet (samme på norsk).~

Kasus[rediger | rediger kilde]

I svensk finnes det to kasus: Grunnform (Nominativ) og Genitiv.

N-genus
Singular Plural
Ubestemt form Bestemt form Ubestemt form Bestemt form
Grunnform man mannen män männen
Genitiv mans mannens mäns männens
T-genus
Singular Plural
Ubestemt form Bestemt form Ubestemt form Bestemt form
Grunnform barn barnet barn barnen
Genitiv barns barnets barns barnens

Blant de personlige pronomen finnes det dessuten en objektsform (akkusativ). Se under pronomen for tabell.

Verb[rediger | rediger kilde]

Svenske verb bøyes etter modus og tempus.

Modus[rediger | rediger kilde]

Det finnes tre modus: indikativ, imperativ og konjunktiv. Indikativ, og til en viss grad konjunktiv, bøyes etter tempus.

Infinitiv[rediger | rediger kilde]

Infinitivsmerket i svensk er att

  • sova – att sova (å sove)
  • leka – att leka (å leke)

Imperativ[rediger | rediger kilde]

  • sova – sov!
  • leka – lek!

Konjunktiv[rediger | rediger kilde]

  • sova – skulle sova
  • leka – skulle leka

Svake verb danner konjunktiv med «skulle» + infinitivet. Sterke verb har egne former i konjunktiv:

  • vara – vore
  • få – finge
  • bli – bleve

De sterke verbenes konjuktivformer dannes med den gamle imperfekt-pluralstammen + -e. På den måten heter gå «ginge» i konjunktiv (gå på den gamle imperfekt-pluralis: gingo). Vara (voro) blir vore, bli (blevo) blir bleve osv.

De ovenstående eksemplene er på imperfekt konjunktiv. Man hører sjelden presens konjunktiv i svensk dagligtale, men det hender det blir brukt. Eksempler på presens konjunktiv:

  • leva – leve (i utropet: «leve kungen!»
  • vara – vare (i uttrykket «vare sig du vill det eller ej»)

Enkle tempus[rediger | rediger kilde]

Presens[rediger | rediger kilde]

  • (jag) sover
  • (han) leker

Futurum[rediger | rediger kilde]

  • (de) kommer att sova
  • (vi) kommer att leka

Preteritum[rediger | rediger kilde]

Kalles også Imperfektum.

  • (ni) sov
  • (du) lekte

Sammansatte tempus[rediger | rediger kilde]

Perfektum[rediger | rediger kilde]

  • (de) har sovit
  • (jag) har lekt

Pluskvamperfektum[rediger | rediger kilde]

  • (ni) hade sovit
  • (vi) hade lekt

Futurumperfektum[rediger | rediger kilde]

  • (du) ska ha sovit
  • (de) ska ha lekt

Pronomen[rediger | rediger kilde]

Personlige pronomen[rediger | rediger kilde]

De personlige pronomen har tre kasus, nominativ, akkusativ og genitiv. For 1. og 2. person er det imidlertid ingen genitivsform. I stedet anvender det svenske språket her possessive pronomen (eiendomspronomen). Legg merke til at akkusativformen brukes også når setningsdelen står i dativ, f.eks. «Jag ger dig boken» («jeg gir deg boken»). På grunn av dette kalles akkusativformen i mange undervisningsbøker for svensk for «objektsform».

Personliga pronomen
Singular Plural
Nominativ Akkusativ Genitiv Nominativ Akkusativ Genitiv
Første person jag mig (saknas) vi oss (saknas)
Andre person du dig (saknas) ni er (saknas)
Tredje person han, hon, den, det honom, henne, den, det hans, hennes, dess de dem deras

Possessive pronomen[rediger | rediger kilde]

De possessive pronomen (eiendomspronomen) uttrykker tilhørighet og bøyes etter genus.

Possessiva pronomen
Singular Plural
Første person min, mitt, mina vår, vårt, våra
Andre person din, ditt, dina er, ert, era

Refleksive pronomen[rediger | rediger kilde]

De refleksive pronomen finnes i en objektsform, sig , og i possessivform, sin, sitt og sina. Refleksive pronomen brukes for å peke tilbake på det tenkte subjektet i setningsdelen.

Jevnfør:

  • «Olle tycker om att kamma sig.» (=å kamme/gre Olle)
  • «Olle tycker om att kamma honom.» (å kamme/gre noen andre)

Adjektiv[rediger | rediger kilde]

Adjektiv i attributiv posisjon bøyes etter genus, numerus og bestemthet: , en lång väg, ett långt svar, (flera) långa vägar/svar, den långa vägen, det långa svaret, de långa vägarna/svaren. Etter et genitivattributt eller possessivt pronomen får adjektivet bestemt form, til tross for at substantivet har ubestemt form: min långa väg, Eriks långa svar. For personer av mannskjønn, i entall, kan bestemt form dannes med -e, hvor ellers -a blir brukt: den långe mannen men den långa kvinnan/vägen). Det er en rest av den gamle maskulinbøyninga, og ikke lenger obligatorisk. Av adjektiviske partisipper på -ad og av superlativer på -ast dannes bestemt form alltid med -e, uansett kjønn: den lånade boken, den vackraste kvinnan.

Adjektiv i predikativ posisjon bøyes bare etter genus og numerus, ikke etter bestemthet: En väg är lång, Vägen är lång, Ett svar är långt, Svaret är långt, Vägar/Svar är långa, Vägarna/Svaren är långa.

I komparativ (Se lenger ned) har adjektivene samme former for alle substantiver og posisjoner. Superlativformer i attributiv posisjon bøyes etter bestemthet: den längsta filmen, den fattigaste kvinnan.

Svenske adjektiv gradbøyes (kompareres) i tre ulike grader.

Positiv Komparativ Superlativ
Regelmessige
söt sötare sötast
glad gladare gladast
Uregelmessige
gammal äldre äldst
liten mindre minst
Adjektiv som kompareras med mer(a) og mest
lik mer(a) lik mest lik
akut mer(a) akut mest akut

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ragnvald Iversen, "Norrøn grammatikk", s. 27
  2. ^ Elias Wessén, "Svensk språkhistoria", del 1, s. 17 og s. 101f.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ragnvald Iversen, Norrøn Grammatikk, Aschehoug & Co., Oslo 1961.
  • Elias Wessén, Nordiska språk, Almqvist & Wiksell Förlag AB, Stockholm 1979.