Svensk fonologi
Svensk utmerker seg ved å ha et stort vokalforråd, med 9 vokaler med forskjellig kvalitet og kvantitet, som utgjør 17 fonemer, alle monoftonger. Den vanligste uttalen av konsonanten /ɧ/ som en ustemt palatal-velar frikativ er ikke kjent i noe annet språk. Svensk uttale av konsonanter er lik den i de fleste andre germanske språk. Det er 18 konsonantfonemer, hvorav /ɧ/ og /r/ utviser stor variasjon både avhengig av sosial og dielektal kontekst.
Et av de største problemene for folk som skal lære svensk er mangelen på standardisert uttale:
- Uttalen av vokaler, og noen konsonantlyder (spesielt sibilanter) varierer markert i forskjellige mål.
- Mange varieteter av svensk, assimilerer /r/-lyden, noe som produserer retroflekse konsonanter.
- I tillegg varierer prosodien (ordmelodien) sterkt fra region til region.
Vokaler
[rediger | rediger kilde]Som i mange andre germanske språk, er det i svensk en kort og lang variant av samtlige vokaler. Generelt markeres trykksterke stavelser gjennom påfølgende dobbel konsonant ved kort vokal, og enkel konsonant ved lang vokal, ettersom trykksterke stavelser i svensk alltid er lange (kort vokal + lang konsonant eller motsatt). I trykksvake stavelser er både vokal og konsonant korte. For eksempel «glas»/«glass», «tak»/«tack» og «möt»/«mött».
| lyd (IPA) | grafem | eksempel |
|---|---|---|
| iː | i | «fin» |
| yː | y | «fyr» |
| ʉː | u | «bud» |
| eː | e | «be» |
| ɛː | ä | «nät» (nett) |
| æː | ä | «här» (hær) |
| ɑː | a | «smal» |
| øː | ö | «köl» (kjøl) |
| ɶː | ö | «mör» (mør) |
| uː | o | «klok» |
| oː | å, o | «kåk», «kol» (karbon) |
| lyd (IPA) | grafem | eksempel |
|---|---|---|
| ɪ | i | «mitt» |
| ʏ | y | «pytt» |
| ɵ | u | «full» |
| ɛ | e, ä | «mest», «häst» (hest) |
| ə | e | «begå» |
| æ | ä, e | «ärt» (ert) |
| a | a | «pall» |
| œ | ö | «kött» (kjøtt) |
| ɶ | ö | «dörr» (dør) |
| ʊ | o | «bott» (bodd) |
| ɔ | å, o | «gått», «gott» (godt) |
Konsonanter
[rediger | rediger kilde]Svensk uttale av konsonanter er likt uttalen i de fleste andre germanske språk. Noen konsonanter har «harde» og «myke» lyder. Konsonantene er harde når de følges av bakre vokal (a, o, u, å), og myke når de følges av fremre vokal (e, i, y, ä, ö).
| lyd (IPA) | grafem | eksempel |
|---|---|---|
| p | p | «spola» (spole) |
| b | b | «bra» |
| t | t | «tand» (tann) |
| d | d | «dag» |
| k | k | «kort» |
| g | g | «gas» |
Det finnes to versjoner av klusiler: aspirerte eller uaspirerte. Uaspirerte forekommer etter frikativer. Jamfør «spalt» og «palt».
| lyd (IPA) | grafem | eksempel |
|---|---|---|
| f | f | «föl» (føll) |
| v | v | «våt» |
| s | s | «sen» (siden) |
| ɧ | sj m.fl. | «sju», «stjärna» (stjerne), «skjul» Se kommentar for dialektale avvik |
| ʂ | rs, sch, sh | «kors», «schlager» |
| j | j, g, gj, dj, lj, hj | «jacka» (jakke), «gärna», «gjort», «djungel», «ljus», «hjul» |
| ɕ | tj, k | «tjur» (tyr), «kind» (kinn) |
| h | h | «hård» (hard) |
| lyd (IPA) | grafem | eksempel |
|---|---|---|
| r, ʀ | r | «rak» |
| lyd (IPA) | grafem | eksempel |
|---|---|---|
| l | l | «lila» (lilla) |
| ɭ | rl | «kärl» (kar) |
| lyd (IPA) | grafem | eksempel |
|---|---|---|
| m | m | «mun» (munn) |
| n | n | «nål» |
| ŋ | ng | «stång» (stang) |
| ɳ | rn | «garn» |
Komemntarer
- /t/, /n/ og /l/ og i visse tilfeller /d/ uttales dentalt (med tungespissen mot tennene i stedet for den harde ganen)
- Etter lang vokal uttales «r» + en alveolar konsonant (/t/, /d/, /n/, /l/, /s/) i mange tilfeller som en retrofleks konsonant ([ʈ], [ɖ], [ɳ], [ɭ], [ʂ]) i sørlige og midtre Sverige, men i mindre utstrekning i nordlige og finlandssvenske dialekter. Sammensmelting skjer både innen ord og mellom forskjellige ord.
- Sj-lyden /ɧ/ uttales i nordlige og finlandssvenske dialekter som [ʂ].