Prosodi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Prosodi (dannet av de greske ordene pros, som betyr «til», og ode, «sang») er læren om lengden, styrken, stemmefargen og tonehøyden på lydene i et språk. I antikken var prosodi også navn på læren om hvordan stavelselengden skulle brukes i versekunsten. I seinere språkvitenskap er begrepet brukt om trykkrytme og pauser, og i fonologien er det blitt et samlebegrep for aksent og intonasjon.

Prosodi er den delen av lingvistikken som studerer fonologiske fenomener som strekker seg over flere segmenter (vokaler/konsonanter) i ordformen. Et annet ord for prosodi er dermed suprasegmental fonologi, i motsetning til segmental fonologi, som studerer fenomener som er knytta til hvert enkelt segment. Prosodi omfatter tre ulike emner; trykk, tone og kvantitet (lengde); alle disse er knytta til stavingen.

Prosodi i lingvistisk teori[rediger | rediger kilde]

Det har gjennom lingvistikkens historie vært uenighet om i hvilken grad lingvistiske fenomen i det hele skal analyseres suprasegmentalt, dvs. om det finnes et prosodisk komponent i det hele, og i tilfelle, hvor omfattende det skal vere. Et minimal prosodisk komponent finner man i strukturalismen og den klassiske generative fonologien, som vil redusere så mange fenomener som mulig til segmental fonologi. På motsett ytterkant finner vi fonologiske teorier som ser hele den fonologiske strukturen som et sett av ulike lag, der det eneste som står igjen på segmentnivå er et sett tidsenheter, såkalt X-fonologi, der den segmentale strukturen kun er en streng abstrakte X-enheter, ikke engang spesifisert for om de er konsonant eller vokal.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Kristoffersen, Gjert 2003: Norsk prosodi. [1]

språkstubbDenne språkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.