Strandloven

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Strandloven er en norsk lovbestemmelse i plan og bygningsloven som har som mål å sikre allmennheten tilgang til strandsonen i hele landet som omfatter alt areal innenfor hundremetersgrensen fra sjø eller vassdrag. Den ble vedtatt som midlertidig strandlov i 1965. I 1971 ble Strandplanloven vedtatt. Den avløst av § 17-2 i plan og bygningsloven av 1985 og er i dag videreført i § 1-8 i plan og bygningsloven av 2008.[1]

På 60-tallet var det utbredt hyttebygging i strandsonen spesielt i Oslofjorden og langs Sørlandskysten. I disse områdene er det siden sett mye hyttebygging etter lokal dispensasjon, der lokale håndverksinteresser med sterke kapitalinteresser har greid å få igjennom langt flere dispensasjoner enn lovverket har hatt som intensjon. Friarealer med tilgang for alle er nesten en sjeldenhet i disse områdene. Utenom de mye besøkte offentlige badestrendene er det lite som loven har klart å verne.

Langs resten av kysten og langs innlandsvassdrag er det minimal bygningsmessig utnyttelse av strandsonen.

Friluftslovens §11 regulerer rettigheter og plikter til grunneier og allmennheten i strandsonen der den må betraktes som utmark.[2]

Sandefjorddommen er en Høyesterettsdom om en relativt stor strandeiendom der bl.a. retten til ferdsel og bruk for allmennheten på de 10 første meterne fra stranden ble fastslått. Oslofjordens Friluftsråd ble opprettet i 1933. Trondheim og Omland friluftsråd ble opprettet i 1936.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

status over strandsonene i Norge.[død lenke]