Strøno
| Strøno | |||
|---|---|---|---|
| Administrasjon | |||
| Land | Norge | ||
| Posisjon | |||
 Strøno 60°10′00″N 5°21′06″Ø | |||
Strøno er den største øya i Bjørnafjorden kommune, Vestland og er ca. 6,6 km². Strøno har hatt bruforbindelse til fastlandet siden høsten 1965.
Strøno består av bygdene Nordstrøno i nord og vest og Sørstrøno i sør og øst. En åsrygg strekker seg i nordøstlig retning fra Ervikane friluftsområde i sørvest til Strøno bro ved Krokane i nordøst. Hjortåsen med sine 208 moh. er øyas høyeste punkt. Strøno er omkranset av øyene Forstrøno i vest og Skorpo (Os) i nordvest med Korsfjorden utenfor. Mot sørvest grenser Strøno mot Bjørnefjorden og Røttinga. I øst finner en Lepsøy og i nordøst Hagavik og Askvik. Nord for Strøno ligger Drange og Lysefjorden.
Strøno er populær både blant fastboende og tilreisende. Folketallet har økt kraftig siden bruforbindelsen ble offisielt åpnet i 1966.
Øya har rundt 600 fastboende og flere fritidshytter. Det kom ny barneskole og barnehage i 1992[1]. Strøno er kjent for vakre frilufts områder som Ervikane som ligger ut mot Bjørnefjorden. Man finner også to vernede vikinggraver, en i Sørstrøno og en i Nordstrøno. Landhandelen på øya ble lagd ned på tidlig 2000-tall. Det er gode muligheter for jakt og fiske over hele øya og omegn.
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Navnet Strøno kommer fra norrønt strjóna[2], trolig 'øya med straum omkring'. Fra Os Soga beskrives det «Dei målkunnige hev funne at ordet strjon hev med vinning å gjera, og Strjona er soleis øyi der ein kan vinna noko, skapa seg vinning, anten ved fiske/fangst på gode fiskeplassar, rik jakt på dyr i skogen, o.l. Og eit slikt namn er ikkje uhøveligt på Strøneøyi.»[3]
Historie
[rediger | rediger kilde]Røvarhola er en heller med historisk betydning lokalisert vest på Strøno. Helleren befinner seg 75 moh. i Kvitåsen. Lokaliteten er av begrenset størrelse og er 5,5 meter lang, 2,7 meter dyp og 2,8 meter høy ved dråpefallet. Hulerommet deles i to seksjoner ved et bergfremspring i bakre vegg. I lokalitetens front skrår terrenget bratt ned til en større flate i sør og dalbunnen, noe lavere i vest.
Prøvegraving ble utført av Christian Koren Wiberg i 1916. Lokalisasjonen ble senere utgravd av August Brinkmann og Haakon Shetelig i 1916. Funnmateriale hadde karakter av eldre jernalders lag. Blant funnmateriale var det en bryne, jernfragment (trolig del av en spydspiss), beingjenstander (beinkam med futteral) og menneskebein fra et individ. [4]
Friluftsområder
[rediger | rediger kilde]Ervikane er øyens mest populære friluftsområde og er lokalisert sør-vest på Strøno. Parkeringsplass for friluftsområdet finnes på "nordstrøno-siden" av øyen. Områdeet er romslig med flate turveier som er godt egnet for rullestolbrukere. Gangveien er stengt med bom rett etter parkeringsplassen. Det er mulig å låne nøkkel til bommen hos Friluftsrådet på Helleneset, eller få kode til nøkkelsboks fra Bergen og omland friliuftsråd. Området er også tilrettelagt med barerampe og handicaptoalett. [5]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Strøno barneskule». www.noreoyane.gs.hl.no. Besøkt 22. september 2016.
- ^ Thorsnæs, Geir (30. august 2021). «Strøno». Store norske leksikon. Besøkt 29. mai 2022.
- ^ «– Skal vi stenge Ervikane og få bom på broen?». Midtsiden (på norsk). 22. oktober 2021. Besøkt 22. august 2022.
- ^ Kjetil Østebø (2008). «Hellebruk i vestnorsk eldre jernalder» (PDF). Universitetet i Bergen. Besøkt 22. august 2022.
- ^ «Badeplasser». Bergen og Omland Friluftsråd. 28. juni 2021. Besøkt 22. august 2022.