Storelva (Lebesby)
| Storelva | |||
|---|---|---|---|
| Stuorrajohka | |||
 Utsyn nordover Storelva, helt øverst i vassdraget | |||
| Land |  Norge | ||
| Fylke | Finnmark | ||
| Kommune | Lebesby | ||
| Lengde | 56,1 km[1] | ||
| Nedbørfelt | 684,79 km²[2] | ||
| Middelvannføring | 14,33 m³/s[2] | ||
| Start | Øst for Guivveráššanjunis | ||
| – Høyde | ca. 570 moh. | ||
– Koord.  | 69°58′22″N 26°03′37″Ø | ||
| Munning | Laksefjorden 2 km nordvest for Kunes | ||
– Koord.  | 70°21′32″N 26°28′48″Ø | ||
| Sideelver | |||
| – Høyre | Vuonjaljohka | ||
| – Venstre | Guohperjohka, Luoppaljohka, Reatkajohka, Njearrinjohka | ||
   Storelva (Finnmark) | |||
 Storelva 70°21′32″N 26°28′48″Ø | |||
Storelva (nordsamisk: Stuorrajohka, historisk også skrevet Stuorrajåkka)[3] er ei elv i Lebesby kommune i Finnmark. Den har utspring på nordsida av Gaissene og renner mot nord til munningen innerst i Laksefjorden. Elva er 56,1 kilometer lang.
Fylkesvei 98 går langs nedre del av elva. Med unntak av noen hytter, en kraftledning og inngrep relatert til reindrift er vassdraget uten tekniske inngrep av betydning.
Vassdraget ble i 1973 vernet mot kraftutbygging i Verneplan I for vassdrag. Vernegrunnlaget var vassdragets urørthet, hvor elver og vann utgjør viktige deler av et kontrastrikt og variert landskap.[4]
Naturgeografi[rediger | rediger kilde]
Hele nedbørfeltet til Storelva er glasialt preget, med slake dalsider og vid, flat dalbunn. Hoveddelen av nedbørfeltet består av viddeområder med betydelig morenedekning. Fra viddene fører nordgående daler ned mot fjorden. Marin grense ligger på rundt 70 meter over havet.[4][5]
Fra munningen opp til samløpet med Vuonjaljohka går Storelva i et markert dalføre, hvor elva er forgreinet med mange banker. Elveløpet og kvartære avsetninger utgjør her store deler av dalbunnen. Det mest karakteristiske ved Storelva er de store, markerte grusterrassene som ved slutten av siste istid ble avsatt foran en smeltende bre i dalen. Storelva har erodert videre i disse avsetningene og avsatt sedimentene på ny som dagens elvesletter. Flere av de lavereliggende terrassenivåene kan korreleres til bestemte havnivåer under isavsmeltningen. Nede ved Laksefjorden ble det under nedsmeltingen dannet et større deltaområde, kalt Sletta, som nå ligger som en hevet terrasse på rundt 10–17 meter over havet. Dagens elveløp skjærer gjennom den østre delen av det tidligere deltaområdet og er tildels vidt forgreinet mellom mange banker, midtbanker i løpet og munningsbanker i utløpet. De danner en vifteform ut på en tydelig deltaplattform med bratt front.[4][5]
Store israndavsetninger fra en raskt tilbaketrekkende bre finnes også i sørlige deler av nedbørfeltet. Her finnes dødisgroper, høyt blokkinnhold, eskere og ulike dreneringsformer. Mektige randmorener rundt fjellet Aškkasgáisá viser hvordan dette høyereliggende partiet stakk opp over isflaten som en nunatak.[4]
Fiske[rediger | rediger kilde]
Storelva har en livskraftig laksebestand. I tillegg til laks fanges det også noe sjøørret og sjørøye i vassdraget.[5] Sidevassdraget Luoppaljohka i nord har mange fiskerike innsjøer. Vuonjaljohka og Storelva ovenfor samløpet med Luoppaljohka er grunne, kalde og svært næringsfattige.[4] Laksen går opp Storelva til samløpet med Luoppaljohka, men den går ikke videre oppover Storelva og Vuonjaljohka på grunn av det kalde og næringsfattige vannet fra viddene i sør. I Luoppaljohka derimot, som kommer inn fra vest, fortsetter laksen opp til Čullojávri og videre helt opp til Suolojávri.[6]
Det er opprettet en fredningssone utenfor elvemunningen.[7]
Storelvvassdraget[rediger | rediger kilde]
Storelvvassdragets nedbørfelt strekker seg fra Gaissene i sør til Børselvfjellet i nordvest. Det grenser til Tanavassdraget i sør, Adamsfjordvassdraget og Sørelvas nedbørfelt i øst, Børselvvassdraget i vest og Matselvas nedbørfelt i nord. Vassdragets fjerneste kilde er på østsida av fjellet Guivveráššanjunis, i den sentrale delen av fjellområdet Gaissene.
Hver linje i oversikten under inneholder elvas navn og hvor den munner ut. Sideelver er innrykket i forhold til hovedelva. Sideelver er listet i den rekkefølge de munner ut i hovedelva, regnet fra munningen til kilden. Lista er begrenset til elver med nedbørfelt over 20 km².
- Guohperjohka – 5 km sørvest for Kunes, fra vest
- Vuonjaljohka – 9 km sørvest for Kunes, fra sør
- Borgašjohka – 12 km sør-sørvest for Kunes, fra øst
- Luoppaljohka – 10 km sørvest for Kunes, fra vest
- Heandaratjohka – 2 km sørøst for Čullojávri, fra sør
- Sombbiidjohka – 1 km nordvest for Čullojávri, fra vest
- Gámajohka – i Juovvaluoppal fra nord
- Reatkajohka – 5 km øst-sørøst for Čuđerášša, fra vest
- Njearrinjohka – 6 km øst for Solggotoaivi, fra sørvest
- Rásttigáisájohka – 10 km nordvest for Rásttigáisá, fra øst
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «NVE Atlas». Vassdrag – Elvenett. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 1. oktober 2021
- ^ a b «NVE Atlas». Vassdrag – Nedbørfelt – Nedbørfelt til hav. Norges vassdrags- og energidirektorat. Besøkt 1. oktober 2021
- ^ a b c d e «228/1 Storelva til Laksefjord (Stuorrajohka)». nve.no -> Vann, vassdrag og miljø -> Verneplan for vassdrag. Norges vassdrags- og energidirektorat. 15. juni 2021. Besøkt 12. oktober 2021.
- ^ a b c «Storelvas utløp i Laksefjord». Miljødirektoratet. Besøkt 9. desember 2021.
- ^ «Storelva i Lebesby/ Kunes 2020». fiskeguiden.no. Besøkt 9. desember 2021.
- ^ «Forskrift om fredningssoner for anadrome laksefisk ved elvemunninger og utløp fra kraftverk, Finnmark.». lovdata.no. Besøkt 9. desember 2021.