Stockholmsyndromet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Stockholmsyndromet er en betegnelse på at gisler og ofre for bortføringer over tid utvikler en sympati for sine kidnappere. Ordet stammer fra Norrmalmstorgranet, et bankran i Kreditbanken i Norrmalmstorg, Sverige som fant sted i august 1973.

Fenomenet er psykologisk, der forbryteren og ofrene får sympati med hverandre, og der ofrene til slutt utvikler negative følelser overfor politiet som forsøker å redde dem ut av situasjonen. Gislene opplever at livene deres ligger i gisseltakerens hender, og at de er under en viss beskyttelse hos denne personen. Mens det er politi og myndigheter, som nekter å etterkomme forbryterens krav, som setter gislenes sikkerhet på spill. I de periodene politiet ikke forhandler med gisseltakeren, blir det tid til samtaler mellom ofre og overgriper. Det snakkes om familie, om barn, om gleder og bekymringer. Slik knyttes det følelsesmessige bånd, og etter hvert får alle parter en felles interesse av å komme ut av krisen uten at noen blir skadet. I utgangspunktet er relasjonen mellom forbryter og offer preget av et maktforhold i disfavør offeret, men gjennom å nærme seg forbryteren og ta dennes perspektiv oppstår en følelse av at maktforholdet jevnes ut.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Navnet kommer av et bankran av Kreditbanken på Norrmalmstorg, sentralt i Stockholm i 1973. Etter seks dager (23. til 29. august) som gisler i banken, motsatte flere av gislene politiets forsøk på frigjøring, og nektet å vitne mot ranerne i den påfølgende rettssaken.

Ranet av Kreditbanken på Norrmalmstorg[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norrmalmstorgranet

23. august 1973 forskanser raneren Janne Olsson seg i banken på Norrmalmstorg i Stockholm. Han har tatt tre bankansatte som gisler, og krever at politiet skal løslate en gammel cellekompis, Clark Olofsson, og føre ham til banken. Samtidig krever han 3 millioner svenske kroner, en bil og fritt leide. For første gang i svensk mediehistorie overfører fjernsynet gisseldramaet direkte, og TV-tittere kan følge dramaets gang fra sofakroken. Politiet slipper Clark Olofsson inn i banken, og lover å innfri de andre kravene også. Når Clark Olofsson ankommer banken, oppdager han ytterligere en bankansatt som har gjemt seg i lokalene og som også blir tatt som gissel. Clark Olofsson fikk som oppdrag av politiet å prøve å løse konflikten innenfra, men det tok ikke lang tid før det ble stilt spørsmål ved hvilken side Olofsson egentlig stod. Når raneren ber om å få ta med seg to av gislene, sier politiet stopp og konflikten låser seg.

Janne Olsson truer med å henge gislene dersom politiet går til aksjoner. Forbryterkompis Clark Olofsson forteller dessuten på telefon inne fra banken at Olsson går med sprengstoff på seg, og er innstilt på å blåse hele banken i lufta om nødvendig. Sveriges Radio intervjuer også et av gislene over telefon. Trass i truslene fra raneren, kan hun forsikre lytterne om at alle har det bra.

– Jeg stoler på disse guttene, sier hun, – det er politiet jeg ikke stoler på. Hun sier at hun og en annen av kvinnene er villige til å bli med Janne Olsson dersom han slipper ut av banken. – Jeg kunne reist hvor som helst i verden med ham, sier hun. – Folk tror vi sitter livredde i en krok her inne og skjelver, men det er ikke sant. Vi prater hyggelig sammen, og i dag spilte vi et slag bondesjakk!

Etter seks dager når dramaet sitt klimaks i det politiet bestemmer seg for å føre inn gass i bankhvelvet der ranerne og gislene befinner seg. Ranerne gir opp og blir tatt hånd om av politiet. Det viser seg etterhvert at bankranet har vært iscenesatt for å frigjøre Clark Olofsson fra fengsel, men Olofsson får ingen straff for ranet. Olsson dømmes til 10 års fengsel.

I ettertid har det vennskapelige forholdet som oppstod mellom gisler og gisseltaker på Norrmalmstorg i 1973, fått navnet Stockholmsyndromet. Kriminologen og psykiateren Nils Bejerot assisterte politiet i det seks dager lange ranet, og brukte begrepet Norrmalmstorgssyndromet i en nyhetssending i sin forklaring på det som hadde hendt. Utenfor Sverige ble dette oversatt til Stockholmsyndromet.

Andre eksempler[rediger | rediger kilde]

Mary McElroy[rediger | rediger kilde]

Mary McElroy ble som 25-åring kidnappet fra hjemmet sitt i 1933 av fire menn. De truet henne med pistol og tvang henne med til et forlatt hus, der de lenket henne til en vegg. Hun fikk sympati for kidnapperne sine da hun ble løslatt. Hun hevdet de bare var forretningsmenn. Mens kidnapperne satt i fengsel, fortsatte hun å besøke dem. McElroy begikk selvmord og etterlot seg følgende notat: «Mine fire kidnappere er de eneste menneskene som ikke anser meg for å være en idiot. De har dødsstraff nå, så vær så snill. Gi dem en sjanse til.»[1]

Natasha Kampusch[rediger | rediger kilde]

Natascha Kampusch ble kidnappet som 10-åring i 1998. Hun ble holdt isolert i et mørkt rom under garasjen til Přiklopil. Hun opplevde en rekke fysisk og seksuell vold og ble sterkt kontrollert. Åtte år senere klarte Kampusch å rømme og Přiklopil endte med å begå selvmord. Etter kidnapperens død rapporterte politiet om at Kampusch hadde et bilde av ham i lommeboken.

Kampusch eier huset hun ble holdt fanget i, og har sagt: «Jeg vet det er ekkelt at jeg nå må betale for strøm, vann og avgift for et hus jeg aldri har ønsket å bo i.» Det er rapportert at hun bestemte seg for å overta huset til Přiklopil fordi hun ville beskytte det fra å bli revet. Hun har sagt at hun har besøkt huset i ettertid etter at hun klarte å rømme. Da den tredje jubileumsdagen nærmet seg for da hun klarte å rømme, ble det avslørt at hun har ryddet i huset og gjort det klart for å flytte inn selv.

I et intervju fra 2010 avviste Kampusch at hun slet med Stockholm-syndromet. Hun sa at de ikke tok hensyn til de rasjonelle valgene folk må ta i spesielle situasjoner: «Jeg finner det naturlig at du vil tilpasse deg ved å identifiseres med kidnapperen, spesielt hvis du bruker mye tid med personen. Det handler om empati og kommunikasjon. Å finne en normalitet i en forbrytelse er ikke et syndrom, men en overlevelsesstrategi.»[2]

Patty Hearst[rediger | rediger kilde]

Patty Hearst, barnebarnet til William Randolph Hearst ble holdt som gissel i 1974 av Symbionese Liberation Army (SLA) (en urban geriljagruppe). Offentlig har hun uttrykt sympatiske følelser ovenfor SLA.[3]

Colleen Stan[rediger | rediger kilde]

I 1977 haiket Colleen Stan fordi hun skulle besøke en venn i Sør-California, men ble kidnappet av Cameron Hooker og konen Janice og tvunget til å bo i en treholdsboks under sengen. I syv år ble hun gjentatte ganger voldtatt og torturert av Cameron og tvunget til å leve livet som en slave. Hun fikk lov til å omgås Janice og til og med besøke moren, fortsatte hun å leve innestengt i boksen og gjorde aldri et forsøk å flykte. Hun ble løslatt av Janice som ba Colleen om å ikke avsløre det han hadde gjort mot henne. Colleen ble stille før Janice bestemte seg for å dra til politiet.[4]

Senskader[rediger | rediger kilde]

Ofre kan utvikle «positive følelser for kidnapperne og sympati for årsaken og deres mål», samt negative følelser mot politiet.

Fysiske og psykologiske effekter[rediger | rediger kilde]

Symptomer de ofte utvikler:[5]

Undertype Beskrivelse
Kognitiv Forrvirrig, uklart minne, villfarende, tilbakevendende
Følelsemessig Manglende følelser, frykt, hjelpesløshet, håpløshet, aggresjon, depresjon, skyldfølelse, avhengighet, PTSD
Sosialt Angst, irritabilitet, forsiktighet og fremmedgjøring
Fysiologisk En betinget økt effekt i eksisterende forhold; spiseforstyrrelser, søvnproblemer, agorafobi

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Justice Story: The lady and her kidnappers. NY Daily News.
  2. ^ Westcott, Kathryn (22. August 2013). What is Stockholm syndrome? BBC News. Arkivert
  3. ^ Adorjan, Michael; Christensen, Tony; Kelly, Benjamin; Pawluch, Dorothy (2012). Stockholm Syndrome As Vernacular Resource. The Sociological Quarterly. 53 (3): 454–74. doi:10.1111/j.1533-8525.2012.01241.x. ISSN 0038-0253. JSTOR 41679728. S2CID 141676449.
  4. '^ Bovsun M. (9. Mars 2014). Hitchhiker kept as sex slave for seven years as 'Girl in the Box. NY Daily News.
  5. ^ Alexander DA, Klein S (Januar 2009). Kidnapping and hostage-taking: a review of effects, coping and resilience. Journal of the Royal Society of Medicine. 102 (1): 16–21. doi:10.1258/jrsm.2008.080347. PMC 2627800. PMID 19147852.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]