Steinsopp

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Steinsopp
Nomenklatur
Boletus edulis
Bull.
Populærnavn
Steinsopp
Klassifikasjon
RikeSoppriket
RekkeStilksporesopper
UnderrekkeHymeniesopper
KlasseAgaricomycetes
OrdenBoletales
FamilieRørsoppfamilien
SlektSteinsopper
Økologi
Habitat: Terrestrisk, moserik løv- og blandingsskog
Utbredelse: Den nordlige halvkule

Steinsopp (Boletus edulis) er en art i slekten steinsopper og tilhører rørsoppfamilien (Boletaceae). Den regnes til våre beste matsopper. Steinsoppene, som er den mest tallrike slekten i rørsoppfamilien, er oppkalt etter den store, tykke stilken, som kan være nesten kuleformet hos unge individer.

Kjennetegn[rediger | rediger kilde]

Steinsoppens hatthud er lys- til mørkebrun, og blir lett klebrig i fuktige omgivelser. Hattens overflate kan ofte se ut som en stekt brødskorpe og minne om en hvetebolle i formen. Sjeldnere kan den være så lys at den blir lys beige på hatthuden.[1]

Lik andre medlemmer i rørsoppfamilien har steinsoppen rørlignende strukturer under hatten med et mikroskopisk tynt vevslag hvor sporene dannes. Hos steinsopp er disse rørene til å begynne med faste og hvite, mens de hos eldre eksemplarer gulner og blir til slutt gulgrønne på grunn av soppens olivenbrune sporer.[2] Rørene kan lett løsnes fra hatten.

Stilken er tykk i forhold til hatten – spesielt på bunnen, og den har et hvitt årenett på den øvre delen – et godt kjennetegn. Kjøttet i unge individer er fast; i eldre individer kan det bli løst. Det har en behagelig, nøtteaktig smak og en behagelig lukt.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Steinsopp er utbredt over hele Norge, primært på steder med løv- og barskog, og spesielt der det er mose.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Steinsopp har tidligere vært kjent som «herresopp» fordi den var ettertraktet som matsopp allerede på 1700-tallet da den ble beskrevet under navnet Boletus edulis. Artsepitetet edulis betyr «spiselig».[2] En av herrene som hadde forkjærlighet for steinsoppen var Karl III Johan.[2]

Soppen er ofte angrepet av mark og snegler, og det anbefales ikke å spise markspist sopp.[2] Rørsoppsnylter (Hypomyces chrysospermus) kan også gjøre den uspiselig.[2]

Forvekslingsarter[rediger | rediger kilde]

Den uspiselige gallerørsoppen (Tylopilus felleus) kan ligne på steinsopp, spesielt hos unge individer av arten.[3] Selv om den ikke er giftig, vil den ødelegge et helt måltid på grunn av en svært besk smak. Rørlaget er gråhvitt til blekrosa, aldri gult eller gulgrønt slik som hos steinsoppene. En smaksprøve vil kunne bidra til å utelukke at et funn er en gallerørsopp siden den smaker beskt,[3] mens steinsoppen smaker mildt. Smaken er spesielt framtredende i rørlaget. Det er imidlertid ikke alle som kan kjenne den beske smaken, noe som er arvelig betinget.[4] På stilken vil man dessuten kunne skille dem fra hverandre ved å vurdere fargen på nettmønsteret som vanligvis viser seg som små forhøyninger. Hos gallerørsopp er de trådlignende forhøyningene rødbrune, mens de er hvite hos steinsoppen.[3]

Rødbrun steinsopp (B. pinophilus), eikesteinsopp (B. aereus) og bleklodden steinsopp (B. aestivatis) er andre sopper i samme slekt som kan forveklses med steinsoppen. Eikesteinsoppen har en nesten sort hatt, og mørkebrunt nettmønster på stilken, og den bleklodne steinsoppen har lysebrun hatt og stilk, og en grov og tørr hattoverside. Alle disse er spiselige.

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Frøslev T G, Heilmann-Clausen J, Lange C, Læssøe T, Petersen J H, Søchting U, Jeppesen T S, Vesterholt J (2022). Danish Mycological Society, fungal records database. Danish Mycological Society. Occurrence dataset på GBIF.org den 23. september 2022.
  2. ^ a b c d e Egeland, Inger Lagset (1999). Norske sopper. Gyldendal fakta. s. 68–71. ISBN 8276431615. 
  3. ^ a b c Garnweidner, Edmund (1990). Sopp. trykt i Vest-Tyskland. s. 8. ISBN 8252519539. 
  4. ^ Egeland, Inger Lagset (1996). Sikre sopper. no#: Gyldendal. s. 79. ISBN 8205238251. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]