Tore på Steig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Steigar-Tore)
Hopp til navigering Hopp til søk

Tore på Steig, Steigar-Tore (norrønt Steigarþórir) eller Tore Tordsson, død 1095, var en norsk høvding1000-tallet. Tore er kjent som den som gav kongsnavn til den norske kongen Harald Hardråde (konge 1046-1066), fosterfar for Håkon Magnusson Toresfostre (konge 1093-1094) og opprører mot Magnus Berrføtt (konge 1093-1103).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tore var sønn av storbonden Tord Guttormsson på Steig og Isrid Gudbrandsdotter. Moren Isrid var datter av Gudbrand Kula. Denne Gudbrand var også far til Åsta Gudbrandsdatter, som var mor til de to kjente norske kongene Olav den hellige og Harald Hardråde. Tore var dermed fetteren til de to kongene. Tores far Tord skal ha vært en av de mektigste mennene i Gudbrandsdalen, der gården Steig lå.[1]

Med kong Harald Hardråde[rediger | rediger kilde]

"Harald Hardråde og Svein". Tegnet av W. Wetlesen Tore gav kongsnavn til Harald Hardråde i 1046.

Tore dukker opp for første gang i Harald Hardrådes saga i Snorres Heimskringla i 1046. Tore, bare rundt 15 år gammel på denne tiden, gav kongsnavn til fetteren kong Harald Hardråde.[2] Dette var en stor ære, da den personen som formelt gav en konge kongsnavn, gjerne var den med høyest status i området.[3] Kongehyllingen skjedde trolig på et lokalt ting i Gudbrandsdalen, for senere å bli stadfestet på Åkratinget, som var hovedtinget for Opplandene (det indre Østlandet) på den tiden.[4]

Fosterfar for en kongssønn[rediger | rediger kilde]

Tore ble fosterfar for Håkon Magnusson Toresfostre, sønn av kong Magnus Haraldsson og barnebarn av Harald Hardråde.[5] Ifølge den ukjente forfatteren av Morkinskinna skal imidlertid kongssønnen ha vært hos vikværingen Sveinke Steinarsson før han kom til Tore.[6] Håkon må imidlertid ha tilbrakt mesteparten av barndommen hos Tore, siden det er han som ble Håkons store støtte i kampen om kongedømmet. Det er også fra Tore at Håkon fikk sitt tilnavn, «Toresfostre».

Håkons far Magnus døde da Håkon var barn, og Magnus' bror og Håkons onkel, Olav Kyrre, ble norsk konge. Etter Olavs død i 1093 krevde imidlertid Håkon kongsnavn, godt hjulpet av sin fosterfar Tore. Olav Kyrres sønn og Håkons fetter, Magnus Berrføtt, gjorde det samme. Håkon ble tatt til konge i Trøndelag og på Opplandene, og Magnus i Viken.[7] Tore var på denne tiden en eldre mann i 60-årene, og det var han som stod bak kongehyllingen av fostersønnen Håkon. Håkon fjernet, sannsynligvis etter råd fra Tore, flere upopulære avgifter fra trønderne, noe som førte til at han ble en svært populær konge.[8]

Imidlertid døde Håkon av sykdom, bare rundt 25 år gammel, da han var på Dovrefjell. Liket hans ble ført til Trondheim, hvor han ble begravet i Kristkirken der. Snorre forteller at Håkon var «en av de høvdinger i Norge som folket har elsket mest».[9]

Konflikt med Magnus Berrføtt[rediger | rediger kilde]

"Egil blir hengt" av W. Wetlesen. Her blir Tores samarbeidspartner Egil hengt på kong Magnus' ordre. Samme skjebne led Tore.

Etter Håkons død var Magnus Berføtt enekonge i Norge. Tore ønsket imidlertid ikke å forlike seg med sin fostersønns rival, bestemte seg for å fortsette opprøret mot Magnus. Tore lanserte derfor den danske Svein Haraldsson, som tidligere hadde vært en av Håkons menn, som kongsemne mot Magnus. Tore var nå en gammel mann, og lot Svein få styringen over den nye flokken, men det var trolig Tore som trakk i trådene, sammen med flere andre mektige høvdinger, blant andre Egil Askjellsson.[10] Tore og Svein og mennene deres samlet en stor hær, og da kong Magnus fikk vite om dette, sendte han en hær mot dem, ledet av den trønderske lendmannen Sigurd Ullstreng. Det ble flere kamper, først i Vanvikan i Trøndelag og senere i Bjarkøy i Hålogaland, der Tore og Egil brant flere gårder. Til slutt ble Tore fanget, og han og Egil ble hengt på Vomma. Snorre forteller at da Tore ble hengt i galgen, var kroppen hans så stor og tung at halsen ble slitt av, og kroppen falt ned på bakken.[11]

Kvad om Tore[rediger | rediger kilde]

Det er bevart flere skaldekvad der Tore er nevnt. Siden skaldene arbeidet for kongen (Magnus), er ikke Tore videre positivt omtalt. I Magnusdråpa om kong Magnus Berrføtt, diktet av skalden Torkjell Hamarskald, omtaler flokken Tore reiste etter Håkons død. Dette gjengir Snorre i Magnus Berrføtts saga:[12]

Stor i hugen Tore
samlet i lag med Egil
vidt og bredt sine flokker
noen fordel vant de ikke.

Snorre gjengir også utdrag fra et kvad om brannen Tore startet i Bjarkøy:[13]

Midt på Bjarkøy brenner
beste gården jeg vet om.
Ilden spraker. Nei Tore
aldri gjør noe nyttig.

Etterslekt[rediger | rediger kilde]

Etter Tores død sluttet kongsmakten fred med etterslekten hans. Hans sønn Guttorm tok over Steig som kongens leilending. Guttorms datter Ingebjørg Guttormsdatter ble gift med kong Øystein Magnusson. Lendmannen Aslak Erlendsson som opptrer i Inge Krokryggs flokk da Sigurd Slembe ble drept i Bergen i 1135 var dattersønn til Tore.[14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NBL om Tore Tordsson
  2. ^ Snorre: Harald Hardrådes saga, kap. 24
  3. ^ Jon Vidar Sigurdsson (1999): 76
  4. ^ NBL om Tore Tordsson
  5. ^ Snorre: Harald Hardrådes saga, kap. 101
  6. ^ Morkinskinna: 200
  7. ^ Fagerskinna, kap. 80
  8. ^ NBL om Tore Tordsson
  9. ^ Snorre: Magnus Berrføtts saga, kap. 2
  10. ^ Snorre: Magnus Berrføtts saga, kap. 4
  11. ^ Snorre: Magnus Berrføtts saga, kap. 5-6
  12. ^ Snorre: Magnus Berrføtts saga, kap. 4
  13. ^ Snorre: Magnus Berrføtts saga, kap. 5
  14. ^ Bjørkvik, Halvard (13. februar 2009). «Tore Tordsson». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 23. september 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fagerskinna, oversatt av Edvard Eikill. Saga Bok, Stavanger 2007
  • Jón Viðar Sigurðsson: Norsk historie 800-1300. Det norske samlaget, Oslo 1999
  • Morkinskinna, oversatt av Kåre Flokenes. Dreyer bok, Stavanger 2004
  • Snorre: Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark. Gyldendal, Oslo 1979

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]