Stedfortrederkrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Kart over fronten i den spanske borgerkrig i oktober 1937, en krig som ofte anses som en stedfortrederkrig mellom Tyskland og Sovjet

En stedfortrederkrig (engelsk: proxy war eller war by proxy)[1][2] er en krig som offisielt utkjempes mellom to parter, men hvor hver av disse partene er alliert med eller støttet av andre, større makter,[3][4] og der det egentlige målet med krigen først og fremst er å flytte maktbalansen mellom stormaktene. En slik krig er resultatet av at motstridende krefter bruker tredjeparter som erstatning for å kjempe mot hverandre direkte.

Mens motstridende krefter i enkelte tilfeller har brukt regjeringer som stedfortredere, er det langt mer vanlig at voldelige ikke-statlige aktører, leiesoldater eller andre tredjeparter går med i krigen. Håpet er at disse gruppene kan angripe en motstander uten at det utarter til en fullskala krig.

Stedfortrederkriger har også blitt utkjempet sammen med fullskala konflikter. Det er nesten umulig å kjempe en ren stedfortrederkrig, ettersom gruppene som støtter en bestemt nasjon vanligvis har sine egne interesser som kan avvike fra selve nasjonens. Stedfortrederkriger fungerer vanligvis best i kalde kriger, ettersom de blir nødvendige i gjennomføringen av en væpnet konflikt mellom minst to krigførende parter mens den kalde krigen fortsetter.

Under den kalde krigen var USA og Sovjetunionen ikke i direkte væpnet konflikt, blant annet fordi det kunne få katastrofale konsekvenser, og unngikk å sende egne styrker til motpartens interesseområder.[5] I stedet førte de stedfortrederkrig mot hverandre ved blant annet å støtte regimer og opprørsbevegelser i Afrika (blant annet Angola), Latin-Amerika (blant annet Nicaragua) og Asia. I Øst- og Sørøst-Asia støttet USA antikommunistiske regimer, og bekjempet venstreorienterte bevegelser. I Kina og Vietnam støttet USA den tapende parten. I Latin-Amerika hadde USA betydelig innflytelse gjennom stedfortredere. Under Den afghansk-sovjetiske krig var den sunni-islamske motstandsbevegelsen USAs stedfortredere mens Irak var USAs stedfortreder i Iran–Irak-krigen.[6][7][3]

Terrorbevegelser som driver angrep på en annen kan opptre som stedfortredere. For eksempel antas at Iran har støttet terrorister som har rettet angrep mot USA.[8] Pakistan har trolig støttet væpnede grupper i Afghanistan for å oppnå regional innflytelse.[9]

Separatister i det østlige Ukraina drev fra 2014 væpnet kamp mot ukrainske styrker og disse ble ansett som stedfortredere for Russland.[10][11] Borgerkrigen i Syria har til dels preg at stedfortrederkrig.[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rommetveit, Magne (1995). På godt norsk: synonymordbok for skulen. [Oslo]: NKS-forl. ISBN 8250815084. 
  2. ^ «Det Norske Akademis ordbok». naob.no. Besøkt 7. mars 2022. 
  3. ^ a b Tjora, Øystein (1947-) (1994). Samfunnskunnskap VK II: internasjonal politikk. Oslo: Cappelen. s. 46. ISBN 8202134013. 
  4. ^ Ertresvaag, Egil (2000). Verdenshistorie etter 1850: lærebok. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203326641. 
  5. ^ Kommando, kontroll og informasjoner: Luftforsvarets nye utfordringer. Oslo: Institutt for forsvarsstudier. 1998. 
  6. ^ «Makten i det lange 20. århundret: Enhet eller flerhet?». Agora (norsk). doi:10.18261/issn1500-1571-2016-02-03-06. Besøkt 30. april 2022. 
  7. ^ Rauta, Vladimir (2. januar 2021). «Framers, founders, and reformers: Three generations of proxy war research». Contemporary Security Policy. 1. 42: 113–134. ISSN 1352-3260. doi:10.1080/13523260.2020.1800240. Besøkt 30. april 2022. 
  8. ^ «Krig og terrorisme». Nordic Journal of Human Rights (norsk). doi:10.18261/issn1891-814x-2003-04-04. Besøkt 30. april 2022. 
  9. ^ «To sider ved to kriger | IP». Internasjonal Politikk (norsk). doi:10.18261/issn1891-1757-2013-01-09. Besøkt 30. april 2022. 
  10. ^ Heinsch, R. (2015). Conflict Classification in Ukraine: The Return of the “Proxy War”?. International Law Studies, 91(1), 9.
  11. ^ Marshall, Alex (3. mars 2016). «From civil war to proxy war: past history and current dilemmas». Small Wars & Insurgencies. 2. 27: 183–195. ISSN 0959-2318. doi:10.1080/09592318.2015.1129172. Besøkt 30. april 2022. 
  12. ^ Heydemann, Steven (oktober 2020). «The Syrian Conflict: Proxy War, Pyrrhic Victory, and Power‐Sharing Agreements». Studies in Ethnicity and Nationalism. 2 (engelsk). 20: 153–160. ISSN 1473-8481. doi:10.1111/sena.12331. Besøkt 30. april 2022.