Stand
En stand (i flertall stender) er en samfunnsgruppe i et land. I middelalderen og tidlig moderne tid var samfunnet de fleste steder i det kristne Europa i sin enkleste form delt i tre brede grupper, geistlighet, adel og allmue, og samfunnet beskrives derfor som et stendersamfunn. Allmuen ble tildels også oppfattet som to stender, borgere og bønder, og tilsvarende kunne også geistligheten og adelen uformelt deles i høy og lav geistlighet og høyadel og lavadel. Stendene nevnes i en bestemt rekkefølge med utgangspunkt i hierarkiet som gjaldt i middelalderen. I dette systemet stod geistligheten øverst, ettersom Gud ordinerte de geistlige, noe som var nødvendig for at de igjen kunne innsette de kongelige og adelige (uttrykt f.eks. gjennom at paven kronet keiseren), som skulle føre krig og bestemme over borgere og bønder. I mange stater hadde stendene en konstitusjonell rolle og stendermøter med representanter for stendene fungerte som et slags parlament som kunne vedta lover, fastsette skatter og ta andre viktige beslutninger.
Historie
[rediger | rediger kilde]Etter hvert som et moderne samfunn begynte å vokse frem i tidlig moderne tid ble det gamle stendersamfunnet og dets rangorden utfordret, ikke minst gjennom innføring av enevelde i flere stater, som innebar at konger i økende grad kunne styre uten å ta hensyn til både geistlighet og adel og i stedet plasserte Kongen rett under Gud.[1] Frem til den franske revolusjon var Frankrike delt i tre stender: geistligheten (førstestanden), adelen (andrestanden) og almuen (tredjestanden). De var alle representert i stenderforsamlingen, der første- og andrestanden ofte gjorde felles sak. Tredjestandens representanter var imidlertid også nesten uten unntak representanter for samfunnets øvre sjikt, slik som handelsfolk og advokater.
Ulikhet overfor loven, kollektive rettigheters forrang overfor individuelle, var karakteristisk for standssamfunnet, i motsetning til det borgerlige samfunnet som etterhvert fulgte.[2][3] Sentralt i land i Øst-Europa med stendersamfunn var livegenskap for bøndene (de eide ikke jord de dyrket, og kunne ikke flytte uten tillatelse).[3] De to stendene geistlighet og adel kalles for privilegerte stender. De var tradisjonelt (i det minste i et visst omfang) fritatt for skatt og hadde andre særrettigheter. De andre stendene kalles ufrie stender, ettersom de ikke var fritatt for skatt. Adelen slapp å gjøre handel, og de geistlige fikk 1\10 av det tredjestanden tjente.
Bortsett fra de geistlige ble folk født inn i en stand. Det var ofte regler for hvordan medlemmer av en stand skulle oppføre seg, gå kledd, hva slags navn de kunne ha og hva slags rettigheter de hadde. For eksempel kunne som oftest bare adelen (og geistlige av høy rang) de fleste steder i Europa bære sverd. Dette gjaldt også i Japan, hvor samuraiene hadde rett til å bære to sverd. Systemet ga liten sosial mobilitet; det var tradisjonelt vanskelig å bevege seg mellom stendene, med unntak av bevegelse mellom geistligheten og adelen, som var overlappende stender (mange høyere geistlige var dessuten også adelige). Men en viss mobilitet var det; et tydelig eksempel på det er at flere personer med nokså enkel slektsbakgrunn ble paver, den aller høyeste posisjon i samfunnet i middelalderen.
Flere steder i Europa oppstod imidlertid andre samfunnssystemer, eksempelvis i de såkalte aristokratiske byrepublikkene i Italia og Tyskland, hvor en borgerklasse monopoliserte politisk makt. Stendersystemet var derfor ikke noe som gjaldt overalt og uten unntak, men den grunnleggende inndeling av samfunnsgrupper som i store trekk kjennetegnet det meste av Europa i middelalderen.
Inndelinger i andre samfunn og epoker
[rediger | rediger kilde]Andre samfunn har hatt andre samfunnsinndelinger, eksempelvis skillet mellom patrisiere og plebeiere i den romerske republikken. Patrisierklassen hadde bl.a. monopol på prestestillingene i den tidligere republikken, og fortsatte å ha monopol på visse tradisjonelle prestestillinger.
I India finner man kastesystemet, som ligner ganske mye på stendersystemet i Europa. Som i stendersystemet står prestekasten (braminer) øverst, fulgt av adelen (kshatriyaer), deretter tredjekasten (vaishyaer) med handelsfolk, håndverkere og bønder, og nederst en kaste med arbeidere og tjenere (shudraene).
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]Kilder
[rediger | rediger kilde]- Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
- Libæk et al.: Historie Vg2. Fra de eldste tider til 1700-tallet, Cappelen 2007, ISBN 9788202255145
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Standsamfunnets idealer, artikkel hos Norgeshistorie.no